Må vel dele litt fra denne turen..
Del 1:
Drog avgårde sammen med Stian tidlig torsdag morgen, og var på Geilo samtidig med at lunchkakene i varmdisken på Spar-butikken var ferdige.
Så var det en standard tur nedover på vestsia av Hallingdal mot Torpo.
Vi kjørte "Høgspenten" for første gang (for meg, Stian har kjørt over den før), og ikke nok med det.. siden Stian ikke hadde lukket sal-veska si, strødde han litt effekter langsmed sporet. Så vi måtte snu og kjøre ned igjen.
Vi fant noen av sakene, men vinglassene var og blei borte. og de var mine
Vi bestemte oss for å kjøpe nye, framfor å leite
Videre, gjennom små bekker og over høydedrag og små daler, denne turen er virkelig å anbefale, framfor Rv7 nedi dalbunnen
Ved Trillhus nedafor Torpo har vi en asfaltpause, før vi svinger oss opp på Torpoåsen igjen. (Igjen, for min del)
Torpoåsen og Krøssstølvegen retning Hemsedal har jeg vært igjennom mange ganger i år, men ruta videre fra Øvre Hemsedalsveg blir ny idag.
Det viser seg at sporet jeg har funnet på kartet er en del av "Roadbook SørNorge".
Det er ikke mye asfalt eller tilkjørte masser på dette sporet, men dritgøy å ta seg igjennom her
Så finner vi asfalt igjen, opp til Lykkja, med utsikt utover Tisleifjorden
og deretter finner vi veien mot dagens lunsj, som igjen (typisk nok for 2022 sesongen) blir ved Jokerbutikken på Fv 52. Men på veien dit er vi innom et spor som er knallkjekt å kjøre. Finnes ikke på kartet.
Etter lunch blir det snarveien ned mot Leira, og jeg bare digger den dansbare asfalten med lange og korte svingkombinasjoner, og like før demningen ved Leira tar vi venstre utover Vestsidevegen langs fjorden, og kjører forbi denne kåken her...
lurer på hva det er, og hvem sin det er
Snart etter finner vi veien over elva, og krysser E16, og så bærer det ut på grus. Oppover åsen, så venstre, i retning vest.
På kartet har vi funnet to grusveger som NESTEN henger i sammen, kun 3-400 mtr skiller de to vegstubbene.
På Finn kart sine flyfoto, kan det med litt velvilje se ut til at det er et slags tråkk imellom disse vegstubbene, og snart er vi framme der vegen slutter... og et lite tråkk/brei sti, tar over.
Stian stikker først, og beskjeden er "det går greit det her, Olav"
Jeg smeller inn 1 gear, opp bakken, forbi Stian, og ut på stien.
For det var det det blei, veldig fort.
En liten sti, mellom steiner og maurtuer, og jeg kjenner med en gang jeg har den rette sykkelen for dette.
Stian følger på like bak, men straks før vi er nedpå den andre veg-enden havner framhjulet mitt på utsia av stien, og jeg må bare komme meg av sykkelen.
Ikke at det var så vanskelig akkurat.
får stablet kroppen opp i vertikal stilling, og så må vi få sykkelen opp på stien igjen, så de siste 20 meterne kan forseres på normalt vis.
GSen er ikke akkurat lett som en fjær, men vi greier å få den opp på stien igjen, uten noen form for problem. Kostet kun 0,35ltr svette.
Og alle veit at svette kun er fett som gråter.
Så dette var egentlig en vinn vinn situasjon.
Men snart etter kan vi nyte utsikten over Valdres igjen
Videre videre, etterhvert innom noe asfalt før en ny "offrroad"rute skal sjekkes ut. Også her har vi gjort hjemmeleksa på Finn kart sine flyfoto, og her er det TYDELIGE hjulspor, så vi er optimister.
Og det går bra, grusen blir dårligere og smalere jo lenger innover veien vi kommer, og etter en velteplass er det mer gress enn grus. Og rundt en sving, ligger svaret.
Rotvelter.
Store og små trær ligger strødd oppover langs vegen, i all hovedsak på tvers.
Vi kjemper oss igjennom greiner og kjører lange strekk i grøfta på innsia, og tilslutt er vi framme på en snuplass.
Her venter det som normalt ville vært en utfordring, men nå er vi så fulle av adrenalin og pågangsmot, at vi stusser ikke et sekund på den gaaaanske så bratte, steinete og svingete "vegen" foran oss.
Autopilot inn, to fingre på clutchen, vekta bak, blikket opp og fram (litt uvant for en som sliter med beskjedenhet, slik som meg) og gasse gasse gasse...
Og opp kom vi. På toppen venter nok en rotvelte, men den smyger vi oss greit under og gjennom, og DER er det vei igjen...
"Stian, vi klarte det" jubler jeg på intercomen,
men var nok litt tidlig ute, for igjen, rundt neste sving ligger nye rotvelter
Men det blir fort klart at dette er i meste laget å jobbe seg igjennom på en sein ettermiddag.
Vi må snu, og jobber oss tilbake.
Gjennomvåte av svette finner vi etterhvert fast grunn under gummien igjen, og nede ved E16 ser jeg en Coop-butikk.
Jeg spør Stian "Skulle vi ikke hatt oss en kald cola?!"
"E det nån gong vi skal ha oss cola, så e det no" lyder det bak meg.
Slik blir det.
Iskald Cola er digg når man er såpass oppbrukt som vi er nå.
Kjenner blodsukker-rushet så sterkt, at det napper helt ut i neglerøttene
Men la gå, for å spare inn litt tid må vi gønne på, på asfalten.
Over heia fra Ryfoss til Beito, så mot Jotunheimsvegen, og selv om GPSen sier vi bør kjøre via Vågå for å komme fram kl 21.19, mener vi (dvs jeg) at Jotunheimsvegen i warpspeed vil gi oss tid til en ekstra øl eller to før leggetid på Grimsbu.
Ganske riktig, på andre sia, i bakkene opp mot Skåbu har vi kjørt inn en god time på alternativet via Valdresflya og Vågå.
Ned mot Vinstra, ut på E6, for å ligge i kø med trailere, bobiler og Auriser (unnskyld Ojda)
tar av på Ringebu, og i bakkene opp mot Venabygdsfjellet smeller det....
Ingen tur uten komplikasjoner, og har man med en KTM, så er det gitt hvem som får det.
det blir en roadside repair av Stian sin "notsoSuperAdventure", og mens jeg stikker tilbake til Biltema på Vinstra for å skaffe reprasjonsting, peller Stian ned skidplata under motoren.
Jeg har mange flere bilder fra denne "epoken", men av personvernhensyn (altså min egen helse) skal jeg ikke dele så mye fra dette.
Kort fortalt, vi kommer oss videre uten for mye bråk, og oppå fjellet får vi med oss en fin skumringsstemning
Vel nede ved Atna kjører vi forbi denne unge damen som stod i vegkanten med en flott Tempo Corvette
Vi stoppet og spurte om alt var i orden, noe det var, hun skulle bare se etter et sted å sove. På langtur, må vite.
Utrolig kult.
Og en times tid etterpå parkerer vi syklene utenfor Grimsbu, får en øl i neven, og etterpå kan vi ta ev hjelmen....
Life is good
Det så absolutt ikke feil ut med kjøring i høyfjellet...
Men ser grådig fint ut da, både kjøring, nye BMW, mat og innkvartering
