Etter å ha hatt ny sykkel et års tid, ble også mitt behov for mer ”stash” på sykkelen påtrengende.
En av Gutta Boyz i klubben lurte på om det var noe stash å få til ørkendyret, når jeg fortalte at jeg planla tur til Hamburg og Touratechs forhandler der. ”Den har jo alt” mente han.
Veel, alt er vel å ta i, men standardpakken er jo omfattende og mer enn god nok til husbruk. Men likevel…
Adventuren er jo laga for store folk med sine 90 cm over salen, og sammenligna med Harleyen til venninna mi (den olivengule til venstre) er jo ørkendyret mitt digert.
Men likevel er fothvilerne for høye og styret og vindskjermen for lave. Tre cm hver vei hadde så absolutt gjort seg. Og med alderen blir jo synet svekket (sic) og behovet for mer lys blir etter hvert påtrengende. Så et par Xenon-fjernlys sto også på ønskelista (den opprinnelige altså).
Og har man sykkel er man jo også mobil, så en tur til nærmeste Touratech-sjappe er jo overkommelig. Og sammen med andre ferieplaner ble en tur til Hamburg en mulighet.
Ulempen med tur på MC er at man har alle bildene servert på fat når man kjører, men har liten mulighet for å få brukt kameraet, selv om det ligger i tankveska. F.eks når man kommer over en bakketopp rundt en sving og har hele panoramaet badet i sol foran deg. Akkurat dèt bildet klarer jeg ikke å feste på film, men jeg har det med meg i hodet, som et godt minne fra en god dag på sykkelen. Dette er tatt mot Brekken/Røros rett etter grensa mot Sverige/Funäsdalen.
Eller som når jeg nede i Nord-Tyskland kommer rundt en sving og bare har 200 M med vann mellom meg og fortsettelsen på veien, og en diger containerbåt seiler forbi akkurat der jeg trodde jeg skulle være om et par minutter.
Stedet heter Hochdorn og ligger ved Kielkanalen som går tvers over Nord-Tyskland fra Nordsjøen til Østersjøen.
Ferja tusler seg over ved behov, og det er bare å rulle ombord. De tok ikke betalt for sykkel eller passasjer iallfall.
EU-turen starta på Sørlandet hos gode MC-venner, og fortsatte nedover Jylland til Hamburg, tilbake opp over Sjælland og det meste av Sveariket før den endte i Norges navle, Stiftsstaden Trondheim.
Kjøringa i seg selv var jo grei. I Danmark og Tyskland kjørte jeg på kartet og holdt meg unna motorveiene, bortsett fra over Storebelt hvor det ikke er noen annen vei over enn Storebeltsbrua. Veiene i EU holder jo god teknisk standard, er som oftest brede nok og det er lett å glemme god svingteknikk.
Er jo mange muligheter for å komme seg over Skagerak til Jylland, men jeg tok hurtigferja fra Kristiansand til Hanstholm. Søndags morgen kosta det 450,- kr for sykkel og fører. Den prisen varierte med tid på dagen og når i uka man ville dra. Colorline til Hirtshals lå på rundt 800,- kr for sykkel og fører, og de varierte mindre på pris i forhold til tidspunktet man reiste på. Kystlink fra Langesund til Hirtshals kosta 410,- kr èn vei, og har en grei pakkepris tur/retur for sykkel, fører og passasjer. Ulempen er at de har bare èn avgang i døgnet, kl 19 hver kveld fra Langesund, med retur ca kl 12 på dagen fra Hirtshals. Og da er man på et ukristelig tidspunkt i Danmark, sånn i ti – ellevetia på kvelden. Må helst ha ordna med overnatting på forhånd skal man bruke den muligheten.
På hurtigferja hadde de egne MC-plasser, oppslag om at det var ditt eget ansvar å sikre sykkelen, og gode stropper. Har alltid med jekkestropper, og ekstra stropper for feste krokene til sykkelen.
Legg merke til skiltet som sier at det er DITT ansvar å sikre sykkelen. Var ei hyggelig dansk jente som jobba på dekket der. Hu sjekka at jeg kunne bruke jekkestroppene og passa på at ørkendyret sto godt mot vantet før hu satte klossen bak bakhjulet og forsvant.
De små røde stroppene har jeg sydd av samme type webband som jekkestroppene er laget av. Utapå har jeg sydd trekk av bevernylon for å få jevn belastning på hele stroppa og for skille dem fra de andre stroppene.
Siden det var ferie og det ikke ble så mange overnattingene tok jeg meg råd til hotell. Litt for enkelhets skyld også. Første natta fant jeg et lite hotell i Uertsen litt nord for Hamburg. Fikk veldig god og hyggelig service. Før jeg fikk sjekka inn ordentlig, spurte de om jeg ville sette inn sykkelen. Fikk plass i uthuset og nøkkel til døra og alt var bare velstand. Tyskerne setter pris på at gjestene snakker godt tysk, og jeg fikk mange komplimenter for tysken min når jeg var der nede nå. På den annen side klarer jeg meg med et nødskrik på svensk og dansk. Akkurat såpass at jeg får et rom og ei seng å sove i.
I Danmark og Sverige var det ikke spørsmål om avlåst parkering for sykkelen. Ørkendyret fikk pent stå ute sammen med bilene. Har hendt at jeg ute på den svenske landsbygda har funnet små hotell med hyggelig pris og service. Men det gjorde jeg ikke denne gangen. Fant et hotell litt avsides, pent og greit på alle måter. Når jeg da spør om et rom,
”Ja, ettusen femhundre och sekstio kronor”
Og med litt etteranke,
”Med frukost”.
”Veel, Takk, men det var litt mer enn jeg hadde tenkt meg, selv med frokost”.
Var bare å lete videre, og neste hadde en mer behagelig pris, selv om de tok 95 kroner for en film via betaltv som jeg hadde hjemme.
Blir jo lange dager, og etter hvert finner jeg jo en rytme for hvordan jeg legger opp kjøringa. På denne turen ble turen litt avkorta av årsaker jeg ikke styrte, slik at siste dagen ble ca 85 mil, mot vanligvis 40 – 50. Ørkendyret er jo bygd for lengre etapper, selv om jeg ikke har fått senka fothvilerne og heva styret enda. Med 33 liter på tanken, kan han jo kjøre 50 – 60 mil før neste tanking, og når ellers alt annet er på plass, dekk, lufttrykk, olje og sal som det går an å sitte på, er det bare min utholdenhet som bestemmer lengden på etappene. Og på ”korte” dagsetapper kan jeg gjerne kjøre 15 – 20 mil mellom hver stopp, men på lengre dager blir det kortere etapper, flere hvilepauser for å kunne holde tempoet helt fram.
Været på turen var bra, men lærte mer om ørkendyrets egenskaper i sterk sidevind nedover i det åpne danske og nord-tyske landskapet. Og det var med på å holde meg på sideveiene som var mer avskjermet av landskapet, leplantinger og skog. På de større veiene, som gjerne lå høyere i landskapet og var mindre i livd for været var vinden plagsom. Særlig fordi man på de større veiene gjerne legger av gårde med høyere hastighet for å rekke et eller annet. Og med en så høy sykkel som ørkendyret jo er, merker man godt vinden og blir sittende å kjempe mot vindkastene i mye større grad. Over Storebeltsbrua la jeg meg bak en trailer og holdt 80 hele veien over. Signalanlegget på brua varsla sterk sidevind, og jeg hadde tenkt meg over hel og i et stykke. Dvs i to hele stykker, en hel motorsykkel og en hel motorsykkelførerske. Var nesten så jeg ikke la meg mellom traileren og rekkverket, men fant at dèt kunne bli mer spennende enn jeg egentlig likte.
Danskene har 120 på motorveiene og de kjører friskt nok. Motorsykler er de lite vant til, så iallfall relativt få kolleger på veien, så det var bare å passe seg, holde farta og stå på krava helt fram. Er litt enig med mopedfolket som holdt seg på sykkelstiene, vanlige veier var ikke alltid like bra for den mentale helsa til en motorsyklist.
Ferja fra Helsingør til Helsingborg var som ferjer flest. Ble vinka fram foran. Ikke mulighet for stropping. Er kanskje ikke så mye rullende opp og ned bevegelse på Øresund? Eller de anså det ikke som nødvendig?
Over i Sverige begynte alvoret. Ferien ble avkorta etter at den hadde starta, slik at fra Helsingborg ble det E-fyran nordover til Jønkøping. Rett fram, legge seg i venstre fil forbi et større antall trailere og så til høyre igjen. En del vind i kveldinga oppover til Varnamo. Fra Jønkøping ble det 26:an opp til Filipstad. Derfra diverse småveier opp til Malung som Tommelommen (TomTom GPS) påsto ble kortere enn å ta 26:an videre til Vansbro og derfra 71:an. Fra Malung ble det iallfall 71:an opp til Sälen. Derfra 311 til Särna, hvor det var en kort stopp for drikke og beinstrekk. Der var det en eldre svenske som kom bort og mente på ”At med en slik åkdoning kunna man kjøra langt og fort”. Mjo, er vel tilbøyelig til å være enig med ham i det.
26:an er en helt grei vei, som transportetappe. Det meste er av Motorvei klasse B–standard, og man kan holde god fart. 90 er vanlig hastighetsbegrensning, men det var kanskje ikke alle som leste de skiltene. Svenskene har bygd mye vei med tre felt, hvor midtfeltet vekselvis brukes i hver retning. Bytter mellom kjøreretningene for hver to – tre km. For så vidt ei grei løsning som jeg har sett litt av også i Norge. Er et lite stykke på E6’n nord for Lillehammer som er sånn.
Men det er ikke før man kommer over på de tre-sifra veiene at det begynner å bli morsomt å kjøre motorsykkel hos søta bror. 246 fra Filipstad var jo fin, mens 311 virkelig ga utfordringer til avglemt svingteknikk, underlaget var ikke alltid av beste svenske asfalt, og hull var delvis verre reparert enn hva norsk veivesen får til.
Fra Särna var det en kort bit på 70:an til 311 tar av mot Tännäs og Funäsdalen. Og da var jeg jo nesten hjemme.
Bruker å kjøre over fjellet fra Brekken og ned Tydalen og Selbu. Koselig MC vei, men det er noen ålreite dyr som holder til langs veien helt til Stuggudalen. Hva som gjør at sau absolutt må legge seg på veien har jeg enda ikke forstått, selv om jeg har levd av sauehold en tredjedel av livet.
Vel kommet over grensen og holder EU-fart nedover, står det to stykker med gule jakker og vifter meg inn. Ooops, er det UP som har hatt en radar jeg ikke har sett? Nei, heldigvis, det er Tolla som har kontroll. Om jeg hadde med noe å fortolle?
”Mnei, to halve og et par Underberger?”
”Øl eller vin?”
”Nei, er da begrenset hva jeg får med meg” sier jeg og tenker på den Passat stasjonsvogna som kom med ferja fra Helsingør sammen med meg dagen før. Der var det stabla kartonger med ølbokser i baksetet og sikkert under trekket i bagasjerommet så det holdt. Tror ikke den lastinga hadde gått upåakta hen i en vektkontroll. Usikra var de òg. Lå og skle oppå hverandre i baksetet.
”Tobakk?”
”Nei, røyker ikke” svarer jeg som sant er.
Opp med kofferter og innervesker. Ikke sjekka a i soveposesekken, ellers så hu i alt. Trivelig voksen dame, sjabba og sto i, men det ble liten fangst på a. Var vel ikke halvveis til kvota en gang vil jeg tro.
Ble egentlig litt paff, for jeg har aldri blitt sjekka i tollen før. Men det var jo ikke noe å finne, så det var jo greit nok. Tollerne fortalte at det hadde snødd der oppe tidligere på dagen. På værmeldinga dagen før, sa svenskene at det skulle bli kaldt i grensefjella og fare for nedbør nedover i Sverige, iallfall ned til Dalarna, så jeg hadde kledd meg deretter. Men det var jo sol og varmt hele veien oppover. Men jeg dro på en ekstra fleecejakke før jeg kjørte videre fra tollkontrollen. Burde ha dratt på regnbuksa òg, men man vil jo håpe i det lengste at det ikke blir verre. Men det ble kaldt over fjellet fra Brekken. Og nysnøen lå langt ned i fjella mot Sverige
Fjellet over fra Brekken til Stuggudalen/Tydalen er på en måte ”mitt” fjellområde her nede i Trøndelagen. Minner meg mye om Saltfjellet/Beiarfjellet jeg gikk i i barndommen, og det er sjelebot bare å tenke på/vite at den naturen finnes og de naturopplevelsene det fjellet kan gi.
Stoppa på det høyeste punktet for å fotografere og fylle opp hodet med den sjelefreden fjellet gir. Dette er tatt sørover mot Brekken og med fjellene rundt Femundsmarka bakerst.
Ørkendyret har kjørekomputer, noe som kan være greit noen ganger. Til sånn statistikk om kjøringa og sånn. Vel hjemme fortalte km-telleren at vi hadde kjørt 3.100 km på 6 dager, at vi de siste 70 milene hadde holdt en gjennomsnittshastighet på 70 km/t, og at bensinforbruket hadde ligget på 5,8 l pr 100 km
Ned Tydalen regna det kattunger, tollekniver og gamle kjerringer, så det gikk rolig nedover der. Lenger ned mot Selbu lyste det opp og vi kom hjem hele og med gode minner om en fin tur til EU med innlagte stopp hos gode venner og slekt rundt omkring.
.
.
