Hei folkens, takk for sist
Det er traurige tider, i løpet av det siste året har jeg mistet 4 nære bekjente/familiemedlemmer ... ikke covidrelatert.
Den siste var min far Ivar,, 94 år gammel. Lørdag for ei og ei halv uke siden. Nå blei jaggu begravelsen utsatt ei uke .pga covid.
Så da sitter man her og mimrer og filosoferer
Jeg kom til å tenke på ei av mange historier han har fortalt opp gjennom tiden. En av de historiene er også skrevet ned av en av deltagerne.
De var tre stk .. den tredje mannen, Agnar vet jeg ingenting om. Men skribenten og min far har vært bestisser i 90 år ... i 90 år
Han lever i beste velgående, og har akkurat fornyet sertifikatet i en alder av 92 år. Ganske fantastisk, vil jeg påstå.
Her er ei historie om en motorsykkeltur de hadde i 1953
Det er ikke noe stort litterært verk, men artig likevel ... jeg prøvde å legge inn noen bilder fra turen, men vet ikke om det gikk
Tur - referater fra mc - turer er ikke noen ny greie. Jeg er nå på jakt etter ei nedskreven historie om min bestefar og hans bror, som i ca 1920 - 1922 satte seg på hver sin HD i Esbjerg og kjørte til Honningsvåg hvor de slo seg ned.
Håper ikke DrGreve har noe i mot at jeg tar meg til rette her bloggen ... det vanker vel en ørefik, kanskje ved neste anledning
Motorsykkelturen fra Nordkapp til Sverige i 1953:
– Bjørnen spiste opp maten vår
Finnmarksposten gjengir en leserhistorie fra 1953, ført i pennen av Hans Peder Sarnes.
Etter en lang vinter, med mørke og kulde, snø og storm, men også med et fabelaktig nordlys begynte vi å se bare steinrabber forteller Hans Peder Sarnes.
Mørketiden var over, våren var kommet og turen som var planlagt i lang tid kunne endelig begynne.
Motorsyklene var av eldre årgang, så det meste var ordnet.
Utstyret ble fordelt, telt uten bunn, en kasserolle, og denne kasserollen både stekte og kokte vi på. Enten på bål eller tørrsprit bokser.
Vi hadde ikke regntøy, men skinndresser. Agnar hadde en slitt saueskinnsdress.
Med stor spenning startet turen og motorsyklene ble heist ombord på lokalbåten som gikk fra Honningsvåg til Russenes i Porsanger.
Dette var en reise på 3,5 timer.
Så begynte kjøringen og etter noen mil var vi i Lakselv, og her ble vår første natt i teltet.
Med et telt uten bunn og uten noen form for vern mot myggen, ble dette en urolig natt.
Dagen etter gikk ferden mot Karasjok, her var det skog og helt stille. Det var en annerledes opplevelse, alle gikk i kofte og snakket et annet språk en vårt.
Neste stopp etter samens hovedstad var den finske grense, for toll kontroll.
Strekningen mellom Karigasnemi til Ivalo var en øde strekning på mange mil.
Etter norsk standard var grusveien både gode og brede, men de fulgte terrenget både opp og ned, og plutselig kunne det stå en elg eller en rev bak toppen.
Da to av oss ankom Ivalo, ventet vi i flere timer på tredje mann. Det hadde oppstått et skytedrama og en politimann var blitt skutt, det samme var en gullgraver. Derfor ble det venting.
Lekte han var en høne
I Ivalo ønsket vi å få oss noe å spise, et smørbrød med egg, men det var ingen som forsto hva vi sa, så det ble til at en av oss hoppet rundt på gulvet som en høne.
Vi ble forstått, til en god latter for alle kafé gjestene.
Denne dagen fant vi et området vedsien av et vann i skogen til teltplass.
Her kom vi i kontakt med finlendere som var vakter i branntårnene.
Vi kjørte videre fra Ivalo til Sødankylla, og etter et kort opphold der dro vi videre til Rovaniemi som etter vår mening var en stor by, men det var vanskelig å finne noen som kunne noe annet språk en finsk.
Vi lot oss fasinere av den finske arkitekturen, som var så annerledes en det vi kjente til av gjenreisningsbygg hjemme etter tyskernes utslettelse.
Denne byen var trivelig, og her var det både parker og store fortetninger. Det var ikke nok med en dag her.
Her var vi ute på dans, og damene satt på den ene siden av lokalet og mennene på den andre.
Når musikken begynte, stormet guttene mot de utvalgte damene.
Deretter gikk turen til Tornio. Nå var vi ved Østersjøen, og her kunne vi sole oss og bade. En helt annen temperatur en hjemme ved Nordishavet.
Det vi la merke til var at vi hadde de hviteste kroppene på stranden og folk spurte hvor vi egentlig kom fra, de forsto kroppsfargen når vi fortalte at vi kom fra Nordkapp.
Deretter gikk turen over brua- til Sverige.
Dette var en stor overgang. Nå var vi i et land som ikke hadde opplevd krigen. Her var det stor velstand, med overfylte butikker, fine veier, nye biler og velkledde folk.
I Luleå var det varmt og man kunne gå i T-skjorte sent på kvelden.
Motortsykkelen havarerte
Etter å ha kjørt noen mil fra Luleå, fikk vi motorhavari på en av syklene, det var umulig å finne deler til denne og vi var nødt til å slepe sykkelen i retning mot Norge og Mo i Rana.
Dette skapte mange farlige situasjoner.
Vi prøvde først med slepetau, dette fungerte dårlig. Vi kappet da et tre på 2.5 meter og satte dette langs sykkelen for å holde den bein under slep, dette fungerte bedre.
Det gikk sakte, og dette var slitsomt og det krevdes mange stopp for sykkelen som slepte gikk varm.
Jeg kjørte sist, med stor oppakning men også for å ha kontroll.
Flere ganger ble det tatt forbikjøringer for å stoppe sykkelen som trakk. Denne hadde ikke speil og fikk dermed ikke sett signalene fra den sykkelen som ble slept.
Vi hadde tatt med oss et telt som skulle romme alle, men teltet var lite, og for å få liggeplass nok til alle, hadde vi for lengst fjernet teltstangen og heller hengte teltet i en grein i skogen.
En bjørn spiste opp maten
Ved neste stopp på turen fant vi oss fin telt plass et stykke inne i skogen hvor vi slo leir og laget oss et godt måltid og vi spiste og koste oss. Før vi gikk til ro, la vi all maten vår i en eske under en presenning utenfor teltet.
Utpå natten våknet Ivar av at det var noen utenfor teltet.
Det ble stille igjen og Ivar åpnet teltdøren.
Der så vi bakparten på en bjørn som ruslet videre inn i skogen.
Det var ingen mat igjen i kassen som hadde stått under presenningen- så noen frokost ble det ikke.
Alt av kaffe, tørrmelk og salt var blandet med masse jord.
Det var bare å rydde opp etter bjørnens måltid og pakke å dra videre med motorsykkelen på slep.
Da vi kom til en butikk, fylte vi opp matbeholdningen og tok oss en frokost i det fri.
Vi prøvde å feriere så godt vi kunne med en motorsykkel på slep, men etter mange mil på lavgir, så var vi slitne.
Vi stoppet i Ternaby i et døgn for å hvile, før vi startet på den siste etappen mot den Norske grensen.
Da vi kom til grensen ble vi spurt om vi hadde noe å fortolle.
– Vi har bare slepestokken, svarte Ivar og denne fikk vi med oss uten at tollerne sa noe på det.
Så havnet sykkelen i grøfta
Når vi hadde krysset grensen til Norge, var vi tilbake på smale, svingete veier.
I en sving møtte vi en stor lastebil. Her var det lite plass, så både Agnar og sykkelen endte nede i grøften.
Det gikk heldigvis bra, både med motorsyklisten og sykkelen.
Nå var Agnar som satt på sykkelen som ble slept, meget irritert på Ivars uforsvarlige kjøring, men lastebilsjåføren roet situasjonen.
Vi koblet syklene sammen igjen, og startet ferden mot Mo.
Vi ankom Mo i Rana en sen kveld og tok inn hos noen slektninger. Her fikk vi både mat og seng.
Sykkelen med havari sendte vi til Honningsvåg.
Turen vår var ikke over, men vi var kvitt sykkelen som heftet oss.
Vi fortsatte fra Mo med to motorsykler over Saltfjellet til Bodø, hvor vi derfra tok Hurtigruten til Honningsvåg.
Denne siste etappen tok tre dager.
Det var greit, for vi trengte å roe oss etter turen.
Dette ble en tur som har laget minner for livet, og vi ankom Honningsvåg noe utslått men med mange gode opplevelser i bagasjen.
Vi hadde når vi ankom Honningsvåg, lagt bak oss 176 mil og av disse hadde vi slept en havarert motorsykkel i 48 mil.
1512741891955.jpg
1512741889562.jpg
1512741900207.jpg
Mannen til venstre på de to siste bildene er min far