Men iallefall...
Dolomittene 2023 fortsetter her:
Etter ei brukbar natt i camp på Bergkristall Camping oppenfor byen Moos, utforsket vi de få, små vegene i området, og det var som pleier å være i alpene, bratte fjell og grønne bakker
Først vi la turen nedover mot dalen, og tok fatt på et "sukkertøy" av et fjellpass.
Passo Giovo på italiensk, men det er gjerne mer kjent under navnet Jaufenpass.
I dette området har byer, veger, fjellpass og forskjellig navn både på italiensk og tysk/østerisk.
Jeg har fortalt hvorfor i et referat fra en tidligere tur.
Jaufen pass..... ikke er det brei vei, og ikke er den særlig bein heller.
Hipp hurra
Men... vi er kommet til lørdag.. LØRDAG, og kombinasjonen fjellpass, Italia, fint vær og helgedager, medfører normalt mye trafikk, og det er ingenting unormalt med denne lørdagen, opp vestsia av Jaufen.
Det starter med en haug med cruisere, de er greie, slipper oss forbi i tur og orden, og kun en friskus med halvhøyt apehengerstyre "ypper" til dans. Men vi er flinkere å danse enn han, så etter to indre, var han vekk,
Deretter er det andre hindringer, som motorsyklister, som ikke har den samme sporty tilnærmingen til passkjøringen som oss nordmenn, det er syklister og ikke minst, biler.
BILER faktisk, hva har vel de å gjøre oppover her?
Bakerst i ei lita rekke med biler ligger en svart/orange Ford Focus RS med hissig lyd, og enda hissigere sjåfør.
En fin kandidat å ligge bak, for DER, i en vid høyre sving med akkurat passe tvilsom oversikt, vrenger han ut, og drar forbi de forran, han er en perfekt buffer dersom det kommer noe imot.
Legger meg sånn passe langt bak, så jeg skal klare å stoppe dersom noe skulle skje der framme.
Resten av turen opp mot toppen blir et skikkelig adrenalinrush, RSen leverer på tempo og "flyt" og vi andre, på to hjul, er flinke som henger på.
Vel oppe ved Edelweisshütte, blir det is, kake og brus på alle, og østerrikeren i RSen er en blir og jovial friskus på 65 år, som har kjørt aktivt rally i "ungdommen"
Jeg tvilte ikke et sekund på den info'en.
Men kake og brus varer ikke evig, så vi legger i vei nedover østsiden av passet mot Stertzing/Vitipeno (her overnatta vi på (El Quattro Fantastico turen i 2015) , derfra kjører vi videre sørover.
Vi kjører "selvsagt" på gamlevegen, parallellt med autostradaen, en drøy halvtime, før vi svinger av og opp i fjellene, på østsiden av dalen.
I åresvis har jeg kikket på kart over området, og når man zoomer LANGT inn på Google maps, finner man noen veldig tynne streker som tar oss igjennom fjellområdet nord for Val Gardena dalen.
Her skal vi nå, og se om det er mulig å kjøre igjennom, og vi er forberedt på at det både kan være grusveger og hindringer.
Ved en gammel borg, som ligger der på venstre side av vegen svinger vi av, og fortsetter oppover på stadig mindre og smalere veger.
Som de sang i den svenske sangen tidlig på 80 tallet
"det går hit, det går dit, det går rundt en liten bit..."
og slik føles dette eventyret vi begir oss ut på.
Smal vei blir smalere, asfalten oppnår nesten vestlandsk bygeveistandard, og det er ikke hus eller folk å se på lange avstander.
Oppover fjellsida, innover dalen, følger ei lita elv som forsvinner idet vi kjører over et lite, navnløst "pass".
Her vil turens senior-alibi ha en liten pause så vi nyter en kroppstemperert cola og slapper av litt
På andre sida åpner naturen seg opp, og vi får mer kontakt med sivilisasjonen, og etterhvert får vi dekning på mobilen igjen også.
Den smale dårlige vegen utvider seg til en akseptabel gang og sykkelveg (norsk standard) men fortsetter i vakkert terreng, og etterhvert treffer vi både annen trafikk og ser folk på tur etc.
Litt rart å ha kjørt gjennom et slikt folketomt område i en veldig turistinfisert del av alpene.
Selv om vegene blir litt bredere og man møter en og annen bil, blir opplevelsene stadig bedre, for nå dukker Dolomittfjellene opp.
De karakteristiske kalksteinsformasjonene som er på Unesco's verdensarvliste, og som gir et eget microklima for området her.
Til slutt er vi inne på en av hovedvegene i området, SS243 som går sørover mot Corvara.
Og det er nettopp Corvara som er dagens mål.
Camping Calfosch Almi nærmere bestemt, litt i utkant av landsbyen, i bunn av Gardena passet
I Corvara er det en sykkelfestival (enda en) så vegene på Sella Ronda er stengt fram til kl 1600, så vi må finne oss i å vente nede i "sentrum" ved rundkjøringen.
Bruker tida til å handle inn mat og vin, og andre essensielle ting, som f.eks øl.
Viktig å ha øl når camp skal settes opp
Kafeene har pause fram til kl 18, så det blir bare lettøl og chips mens vi venter.
Men etter en liten evighet (en times tid kanskje) får vi kjøre de få hundre meterne opp til campingen, sjekker inn, får oss en fin spot å sette opp campen.
Vi annekterer et bord med tilhørende benker, setter opp teltene i en U form rundt bordet, og parkerer syklene forran-
Såh, dermed har vi "et lite stykke Norge" i Dolomittene.
Og mat må vi ha, så Instadronninga i teamet har hostet opp en oppskrift som passer bra til stormkjøkken/primus.
Snart brer godlukter seg utover campingen, vi "svisjer" løk og hvitløk, bruner kyllingkjøtt, blander og mixer, smaker, river opp parmesan, buljong, paprikapulver, tomat og fersk basilikum...
hmm nå blei jeg sulten, her jeg sitter og skriver.
Iallfall blei det et herremåltid av en pastagryte, føkk Fjordland, Real og Trondhjæms hermetikk...
Utover kvelden gror godværsskyene sammen, og snart ruller torden mellom fjellene.
Noen drypp fra oven, og vipps er vi ferdig med uteaktiviteter, vi trekker inn i lobbyen hos Knut, og fortsetter kvelden med rødvin, ost, skinke og mørk sjokolade.
Og ingen var sein med å komme i soveposen, for det har jeg lært meg, får man en regn og torden om kvelden i ValGardena området, blir morran sannsynligvis klar og fin med frisk kjølig luft......
Sovner til lyden av regndråper på teltduken... herlig!
Neste morgen våkner jeg av at noen drar opp glidelåsen i teltet ved siden av, sikkert Knut som må p...se tenker jeg. Og det stemte sikkert.
Men lyden av at noen tydeligvis har noe på gang utenfor, gjør at jeg sjekker klokka, fy f...n den er 0545.
Og nå må jeg p....se også, så på med klær og opp og ut.
Ganske riktig, Knut har fått på kjøreklær allerede, teamets kvinnelige alibi kommer fullt påkledd ut av teltet sitt, og er klar for kjøring...
jaja, bare å få unna morgenritualet, kle seg i sine fineste klær, og litt over kl 0600 er vi klare.
Vi lusker oss ut fra campen, litt tidlig i forhold til ordensreglene, men pytt..
Rester av regnskyer henger i fjellene, veiene er fortsatt halvvåte, tempen er ikke 10 grader engang, men vi er på morgentur i Dolomittene.
Ned til "byen", høyre i rundkjøringa, og Passo Campolungo starter der... i byen.
Det minste, mest anonyme av de fire i Sella Ronda.
Men pass er pass, svingene er slik de skal være, tette, innbydende og ofte litt doserte.
Kvalitetstid, i en morgenstund der sola fester grepet, og man kjenner den varmer i ansiktet.
Skyer og tåkedotter svinner hen, og vi gladgasser der det ikke er folk, og vi tar det mer med ro i blandt hus og hoteller.
Passo Campolungo ender opp i Arabba, der vi drar høyre og tar fatt på et av de aller aller ALLER beste kjørepassene, nemlig Passo Pordoi.
Passo Pordoi har vel 27 «tornati» eller hårnålsvinger på godt norsk, opp fra Arabba til toppen av passet, de aller fleste er doserte og innbyr til en kjøring man sjelden finner maken til.
Toppen av Pordoi er nesten som en liten landsby, og her går også grensa mellom distriktene Trentino i vest og Veneto i øst.
Her liker jeg og stoppe og ta en brus eller no, men ingenting er åpent her nå, klokka er knapt 07.
Så bærer det nedover på andre siden-
Her er naturen villere, og svingene litt mindre rytmiske, men for all del, det er en av årets beste stunder, å leke seg nedover mot vegkrysset langt der nede, der Canazei ligger ettpar kilometer med hårnåler ned til venstre, og Sella Ronda fortsetter opp til høyre.
Og det er til Sella vi skal, Passo Sella nærmere bestemt.
Vegen opp ligner på den veien vi nettopp kjørte ned fra Pordoi.
Terrenget er bratt, og veien er bygget på letteste, ikke korteste måte.
Men det drar jo vi nytte av da, svingene krever full tilstedeværelse, men det er lettere å styre en GS opp her, enn en mindre momentsterk sykkel.
Toppen av Passo Sella gir deg en souvenirbutikk, ettpar nedlagte hotel, og utsikt tilbake mot Fassadalen, Belvedere, og i motsatt retning, fjellet Sassolungo.
Her oppe er jeg «hjemme», av en eller annen grunn.
Jeg har vært på ski i området flere ganger, og det å komme opp med skiheisen fra Val de Fassa etter en lang dag på ski, gjør at man er «hjemme».
Man kan gli herfra og «hjem» til Val Gardena der vi bor.
Ikke direkte selvsagt, man må innom noen «kneiper» på veien, men hovedessensen er at man kan somle litt, og slippe å være redd for å ikke rekke siste heisen.
Vi tar noen bilder, sjekker om det er mulig å utforske noen grusveger, men som forventet er det kjetting på tvers overalt.
Ikke så rart egentlig, med så mye turister av alle slag som er i området, noen vil gla’gasse med motorsykkel, noen vil bruke mountainbike, andre vil gå tur, og noen vil kun sitte utenfor bobilen sin og nyte utsikten.
Vi er fornøyde med vårt valg av aktivitet, og vi setter fart nedover mot Val Gardena.
Ikke helt ned, faktisk ikke så langt i det hele tatt, for vi tar til høyre i første vegkryss og kjører i skyggen langs nordveggen på Sella massivet, men borti svingene opp til toppen av Gardena passet finner vi morgensola igjen.
Vi stopper utenfor hotellet som ligger i vegkanten der på høyre side, kjøper oss litt frokost (klokka er blitt ca 08, og magene forlanger tilskudd... iallefall hos meg og Knut, mens andre er happy med kaffe og croissant.
En gylden morgenstund i et alpepass, det er ikke mye som kommer opp mot det.
En stund seinere svinger vi oss nedover Passo Gardenas østside, passerer avkjøringen til campingplassen vi bor på, men fortsetter til sentrum, videre tilbake der vi kom fra igår, men ved La Villa Stern tar vi høyre og svinser avgårde mot Armentarola og Passo Valparolo.
En ny kjøreopplevelse for meg også, men jeg har vært her før, med ski, tok skibuss fra Armentarola til toppen av Passo Falzarego, og skiheis rett opp mot Lago Zuoi.
Vi har bare et par stopp, og ser på minnesmerker etter 1.verdenskrig.
Det var jo etter 1.verdenskrig at sydTirol blei overført fra Østerike til Italia, så her er mye historie i området, man kan velge å kjøre på skiturer med dette som tema.
Nuvel, vi har ikke krigshistorie som pensum idag, og forsetter østover i retning Cortina.
Og dette er virkelig en fin kjøretur, med mye fine svinger og vakker natur.
I Cortina fyller vi bensin og diskuterer om vi skal dra nordover og kjøre runden rundt Monte Cristallo, som er ca 4 mil, men jeg er for gira på å kjøre Passo Giau, så vi returnerer i den retningen vi kom fra, men svinger venstre «oppi der» og tar fatt på de utallige svingene oppover mot toppen.
En ny vei for meg, for alle tre faktisk.
Vi er ganske heldige og treffer ikke på særlig med DKPer (bobiler) , og kan holde fin flyt og bra tempo, det er fortsatt tidlig på dag.
Minuset med dette er jo at man glemmer å stoppe, nyte utsikt, ta bilder etc.
Fikk ikke legge inn flere bilder, så resten kommer i et nytt innlegg
veldig kjekt at det faller i smak 
