Litt småhandling må til, utrolig hva enn trenger som vi ikke viste om i går 
Tyskland er som alltid – ut på A7 med nesa retning sør. Jeg har den desidert minste bensintanken, med 13,5liter blir det småskvetter på 9-10liter omtrent hver 20mil. Uten tankmåler er det bedre å være på den trygge siden.
Selv om stoppene kommer litt oftere enn vanlig, ødsles ikke tid, annet enn ett og annet sjølvfoto
Vi kommer oss ned til Frankfurt City og Pensjon Alpha som ligger midt i by-gryta. Jeg og Arne kjører litt backup - og jo da, her har vi frekventert før, på returen fra Sveits året før.
Med 4 senger fordelt på 2 rom med bad var ingenting å utsette på stedet. Selv dusjen var av luxus-utførelsen med kaldt vann eller iskaldt vann, vi var ikke de eneste i komplekset som dusjet den kvelden
Etter en liten tussletur havnet vi på den lokale fastfood-sjappa om hjørnet som kunne friste med kebabtallerken og øl 
På dag 2 så begynner den egentlige ferien. Vi har svinget av og følger A5 mellom Schwarzwald og grensen med Frankrike. Det flate landskapet forandrer seg sakte og blir mer kupert. Utover dagen dukker fjelltoppene opp i horisonten og en god følelse brer seg i kroppen – Endelig kan ferien for alvor snart begynne
Under en av stoppene i nærheten av Sveits dukker en virkelig lekkerbisken opp på macken
Over Rhinen og inn i Sveits. Lovlydige som vi er sikter vi oss ut på småveiene siden vi ikke løser vignett. Det gjør ingenting, tempoet detter og vi har alt annet enn travelt. Dessverre er ikke klokka helt enig med oss og raser av gårde. Sørvest for Bern sjekker vi inn på Camping Schiffenen, her var de fleste fastliggende
Syklene parkeres, av med hjelmen og rett i baren for noe leskende maltet drikk. Kjøkkenet på campingen var helt upåklagelig
Som alltid ble telt satt opp i lys av hodelyktene
Vi må få tygget noen mil, så dagen etter sniker vi oss usett ut på E27 med nesa mot Italia og det store St. Bernard passet, sist gang jeg og Arne var over her var det tåke tykk som grøt. Denne gang var det like tykt med folk, vi kommer oss over uten noen stopp. Mens vi nyter av utsikten mellom svingene
TET sporene kobler vi oss inn på utenfor Cuorgnè. Der finner vi også en butikk med noe kjent fra Corsika
Det må være non filtrata, filtrata er ikke det samme i hele tattGrus ser vi ikke mye til før sporet tar av mot en dead-end oppover i fjellsiden. Den krøllete streken ser lovende ut, så vi følger den. Her fikk vi så vi teg, en bratt, utvasket vei med grove steiner. Litt knebøy og løft måtte til - Opptil flere ganger på vei opp
På toppen, 1723moh kommer vi til Rifugio Alpe Soglia. Navnet festet seg aldri, så vi døpte det enkelt ”Nonneklosteret” Dog var det lukket og stengt.
Slitne som vi var og sent er det, så finner vi ut att her er det mulighet for fri-camping. Utsikten og stillheten var upåklagelig
Jeg flagger att teltet mitt får hvile i natt, ett passe tak over en bak-inngang gjør susen. Det ender med vi alle ruller ut tarp, liggeunderlag og finner frem soveposene. Arne er redd for å forsove seg dagen etter. Uten å si noe, hadde han bestilt vekking
Vi kommer oss ned hvor vi tok av fra hovedsporet dagen før
TET Italia skuffer ikke. Vakker natur, bratte fjellvegger, pass og avsidesliggende veier av stedvis meget tvilsom kvalitet
Noe som gjør tempoet vårt detter til ”feriemodus” vi skal ikke rekke noe, annet enn en butikk for øl og pottis til kvelden. Akkurat passe beliggenhet for en rundtur dagen etter, sjekker vi inn på Pràcatinat Hotel & Restaurant i Fenestrelle. Det var første og eneste gangen vi spiste og drakk av hva vi behaget på en restaurant med hvite duker og 3 retters meny, uten å vite prisnivået i løpet av ferien
På en annen side, hotellet hadde ingen konkurranse oppe i fjellsiden her. Prisnivået viste seg heldigvis i etterkant å være "helt ok"
Arnfinn tar seg en hviledag mens jeg og Arne har ønske om Strada dell'Assietta. Ett av feriens store ønskemål
Veien går i fjellsiden langs åsrygger i Val di Susa. Flere av veiene i området har åpent bare enkelte ukedager mellom visse klokkeslett. Etter fjorårets flaks, har vi ingen planer å hilse på flere myndighets personer i Italia og holder oss lovlydige
I Ouix finner vi ut av søndag er mye mer hellig for italieneren enn oss, men lunsj/middag finner vi til slutt. Før vi finner ut av det faktisk er ett stykke tilbake til hotellet. Dermed blir det ut på raskeste vei - SS24 og SP23R, ikke spennende. Men i regnet er det helt innafor å komme fort hjem
Dagen etter våkner vi til snø på fjell toppene rundt oss
Veldig fornøyd vi tok Strada dell´Assietta i går En god frokost med påfølgende kaffe får vi i oss før vi gir oss i kast med skogsveier, stier og åsrygger
Jeg hadde sett litt på gpx-filen og sporet samt lest infoen som lå i filen. Utenfor Rucas lå det ett marmorbrudd vi måtte ta en omvei rundt i ukedagene. Men det var fullstendig glemt, til vi sto på kanten av fjellet til dagbruddet
Siden arbeiderne hadde gått hjem for dagen tok vi sjansen å snike oss ubemerket igjennom. I den grad det går å snike seg gjennom anleggsveier fulle av vann, leire og bakker. Ant km vi tilbakela denne dagen, skal vi ikke skryte på oss for mye. Men når det ser slik ut, så er jeg meget happy for å kjøre en ferielastet 690 og ikke en 1250-boxer
plutselig er vi der 
Helt ærlig, så er jeg veldig happy jeg kjørte en liten og lett sykkel jeg ikke trenger å være redd for å legge ned. Det gjør litt mindre vondt i lommeboka. Dessuten har 690´n så mange battle scars att ett til ikke synes 
Vi har ikke booket noe rom og når vi står i porten har paret som driver stedet, så har de ledig plass. ](./images/smilies/eusa_wall.gif "Brick wall"){kind=small}
Perkele 
