Det har ikke blitt noen langturer sĂ„ langt i Ă„r, sĂ„ det var pĂ„ hĂžy tid! Det har liksom alltid krasjet, enten med jobb eller med fritidsaktiviteter for minstemann. NĂ
skulle mor og far pÄ tur! En drÞy uke fÞr ble to overnattinger booket, og en stille bÞnn sendt vÊrgudene⊠Den skulle vise seg Ä funke ekstremt godt!
Onsdag 20.07 ble baggasje lesset pĂ„ sykkelen, og vi rullet avgĂ„rde hjemmefra kl. 10:30. Som normalt en halvtime etter skjema. Koffertene pĂ„ Tiger Explorerân er en anelse mer romslige enn BMWs Vario-kofferter, og det gjĂžr ingenting. Fruen fikk naturligvis den stĂžrste kofferten, mens jeg tok den minste pĂ„ eksossiden. Litt ekstra tĂžy og kamerautstyr tok plass i toppboksen. Vann og diverse smĂ„tterier i tankvesken.
FĂžrste stopp ble Ă
mot for full tank og noe Ă„ drikke. Allerede var temperaturen bikket +20 og solen stekte fra en skyfri himmel. Veien gikk videre oppover Sigdal og Eggedal til Haglebu, der det ble en aldri sĂ„ liten stopp for vafler og brus. Her fikk vi ogsĂ„ turens laveste temperatur, med ikke-kjĂžlige +16! Og mens vaflene ble fortĂŠrt lette jeg frem actionkamera og fikk montert de. Ett pĂ„ hjelmen, foran haka, og ett foran pĂ„ venstre koffert. NĂ„ skulle vi nemlig starte pĂ„ ukjente veier snart. Normalen hadde vĂŠrt Ă„ kjĂžre til Gol og sĂ„ over Hemsedal, men jeg hadde lagt onde planer i Garmin Basecamp pĂ„ forhĂ„nd, og etter noen fĂ„ kilometer pĂ„ kjedelige Rv7 tok vi av ved Nesbyen og inn pĂ„ Fv214 til Tunhovd og sĂ„ Fv120 langs PĂ„lsbufjorden. Fine veier oppover her, i et naturskjĂžnt terreng med fine sveipende kurver â som skjemmes av en del telehiv enkelte steder, som forventet.
Pause ved PĂ„lsbufjordenJeg fant en liten grusstubb som gikk ned mot vannet og tok av for en stopp. Her nede var det en utkjĂžringsrampe for bĂ„t, som sykkelen ble pent parkert pĂ„ â rett i vannkanten. Et par nederlendere i bobil hadde ogsĂ„ funnet denne perlen, og sto linet opp litt til venstre for bildet over. Bobilen var det eneste som skjemmet idyllen, men det syntes sikkert de om oss ogsĂ„.
SÄ var neste stopp Geilo, og det var lunsjtid. En tyrkisk restaurant ble lokalisert, og den kebaben i pita vi fikk servert her var noe ganske annet enn det du fÄr pÄ vanlige jallasjapper! Riktignok kostet den noen kroner mer ogsÄ, men det var den verdt⊠Mette og gode skulle vi slenge oss avgÄrde igjen. Jeg drar actionkameraene ut av toppboksen og klipser det ene i hakefestet pÄ hjelmen. «Knekk!» ⊠og der tok selve festeklipset pÄ kameraet kvelden! IKKE kjÞp slike kritiske komponenter billig fra Kina, det er lÊrdommen her. Dermed mÄtte jeg klare meg med ett kamera resten av dagen.
Velkommen til Vestlandet â eller MC-paradis!PĂ„ Geilo svinger man til hĂžyre i rundkjĂžringen (eller venstre hvis du vil over Hardangervidda) og kjĂžrer til Hagafoss . Her er det obligatorisk venstre sving ut pĂ„ Rv50 mellom Hol og Aurland, et fantastisk stykke vei langs postkort-Norge pĂ„ sitt beste. Vakre innsjĂžer, smĂ„ setrer, fjell, hĂžyhastighetskurver, hĂ„rnĂ„ler og trange tunneler som dreier 360 grader inni fjellet. Her fĂ„r du alt, og her entrer du ogsĂ„ formelt sett Vestlandet i det grensen til Sogn og Fjordane krysses.
PÄ vei ned til Aurlandsvangen er det nok Ä ta bilder av, og det ble et fotostopp eller to fÞr vi kjÞrte inn et fÞlge pÄ 4 polske motorsykler. Disse ble vi liggende bak, men like fÞr Aurlandsvangen vinket mannen i front oss forbi mens han sakket av og glante inn pÄ fÞrste og beste campingplass. Vi fortsatte ned til «byen», fikk tanket opp sykkelen og kjÞpt oss en is i det som nÄ var temperaturer syden verdig. Og mens vi stÄr og gomler is kjÞrer det polske fÞlget frem og tilbake, opp til flere ganger, i sakte fart. Her lette gutta etter overnatting, og hadde de stoppet skulle jeg forsÞkt Ä formidle at det er nesten hÄplÞst her! Aurlandsvangen var nemlig et av stedene jeg sjekket ut for overnatting fÞr vi dro, og det var nada Ä oppdrive allerede da.
Dramatisk natur sĂ„ det holderâŠPolakkene forsvant etterhvert, sĂ„ enten fant de seg en gressflekk Ă„ slĂ„ opp teltene pĂ„ eller sĂ„ fortsatte de videre pĂ„ sin vei. Uansett var det nĂ„ tid for turens fĂžrste nasjonale turistveg, nemlig gamleveien over Aurlandsfjell til LĂŠrdal. En fantastisk stubbe vei som bare mĂ„ anbefales. Sist jeg kjĂžrte her var det ei helvetes tĂ„ke deler av veien, men i dag badet hele omrĂ„det i strĂ„lende sol. Dessverre var det mer trafikkert nĂ„ enn sist jeg var her⊠Jeg kommer ikke langt opp i fjellsiden fĂžr en motgĂ„ende buss melder sin ankomst, og her er det «min er stĂžrre enn din» som gjelder. Det var bare Ă„ legge inn apostelreversen og komme seg noen meter bakover slik at bussen kunne passere, og passasjeren var ikke veldig fornĂžyd der bussen omtrent strĂžk forbi jakka hennes. Videre oppover ble et par usannsynlig treige svensker i Volvo forsert, fĂžr det ble en kjapp stopp pĂ„ Stegastein. Her var det sĂ„pass folksomt at vi ikke gadd Ă„ bli vĂŠrende lenge fĂžr turen gikk over fjellet og ned til LĂŠrdalsĂžyri. Klokken var vel ca. 19:30 da vi rullet inn til fĂžrste overnatting, et motellrom pĂ„ LĂŠrdal Ferie- og Fritidspark. Rommet var billig, men legg til sengetĂžy, hĂ„ndklĂŠr og frokost (ikke inkludert), og prisen nĂŠrmet seg fort tusenlappen. Stedet er flott der det ligger helt nede ved sjĂžen, og er utrolig godt tilrettelagt for barn. Etter en middag og et pils ble det senga, og vi sov godt helt til kl. 5 pĂ„ morgenen. For her var det nemlig lytt, og nĂ„r asiaten galet vĂ„knet ogsĂ„ vi⊠Ei helsikes kakling pĂ„ ukjent sjing-sjong sprĂ„k i det de smĂ„, fotograferende bordet en buss for Ă„ reise videre!
Dag 2:Kvelden i forveien hadde Google Maps fortalt meg at det lĂ„ en Expert-butikk i Ăvre Ă
rdal, og ikke faen om jeg ville kjĂžre resten av turen uten kamera pĂ„ hjelmen. Jeg satte min lit til at disse hadde nytt hjelmfeste, men sjappa Ă„pnet ikke fĂžr kl. 11! AltsĂ„ var det bare Ă„ drĂžye avreisen litt, og klokken ble 10:30 fĂžr vi var pĂ„ veien ogsĂ„ i dag. Straka vegen til Ăvre Ă
rdal og inn pÄ Expert kl. 11:05. Her var en enslig guttunge pÄ jobb, i full gang med stÞvsuging av butikken (mulig utprÞving av nye produkter?).
«Har dere GoPro montasjer?» âŠ
«Jada, vi har litt her borte». PÄ et lite stativ hang et begrenset utvalg i noen poser, og etter litt leting ble det bingo! Nest siste posen med det jeg trengte, 250 kroner hversÄgod takkskalduha og jeg hadde kamera pÄ hjelmen igjen. Godt var det, for 100m. bortenfor starter nemlig Tindevegen!
Expert i Ă
rdal redder dagen (og filmen)
Tindevegen i all sin prakt!Tindevegen, ogsĂ„ kalt «snarveien gjennom Jotunheimen» er en 32 km. lang asfaltert bomvei mellom Ă
rdal og TurtagrĂž. Herligheten innledes med godt og vel 10 smale hĂ„rnĂ„lssvinger, der jeg mĂ„tte ned i fĂžrste gir i flere av dem pga. dĂ„rlig sikt og mĂžtende trafikk. SĂ„ fĂžlger den Fardalselvi et stykke, fĂžr man gjennom noen krappe svinger klatrer helt opp pĂ„ snaufjellet. PĂ„ veiens hĂžyeste punkt, 1350 m.o.h, stĂ„r bomstasjonen som flĂ„r deg for kr. 80,- med kort uansett kjĂžretĂžy. Men det er SĂ
verdt det! De som ikke har kjĂžrt denne veien fĂžr bĂžr absolutt ta turen⊠etter bomstasjonen fortsetter veien pĂ„ hĂžyfjellet og utsikten er magisk i alle retninger, fĂžr den bikker ned til TurtagrĂž og du kommer inn pĂ„ Rv55 â eller Nasjonal Turistveg Sognefjellet, om du vil.
Her ligger fortsatt snÞ i veikanten, midt i juliKlokka var enda tidlig, sÄ vi bestemte oss for Ä svinge til venstre og ned mot Fortun for Ä titte litt, og ikke minst skjÞte pÄ ytterligere noen gromsvinger og hÄrnÄler. Vi stoppet ved et utsiktspunkt over Fortun for drikke og bilder, og utsikten er det lite Ä si pÄ!
Fortun i Sogn
SĂ„ tilbake samme vei som vi kom, opp mot TurtagrĂž igjen. NĂ„ begynte sulten Ă„ melde seg, og vi svingte inn pĂ„ TurtagrĂž Hotel for Ă„ sjekke ut matforekomstene. Og her holdt det pĂ„ Ă„ gĂ„ galt! Veien opp til parkeringsplassen var ikke grus, men grov, rund pukk. Og den var ikke godt komprimert! Farten er lav i det styret smeller til venstre og forhjulet plĂžyer seg godt nedi. Jeg kaster ut venstrefoten og smeller gassrulla til stoppen i et forsĂžk pĂ„ Ă„ berge ekvipasjen, og lykkes greit med det. I et brĂžkdels sekund overvinner det plutselige pĂ„draget traction controllen, bakhjulet spinner og grusen fyker akkurat nok til Ă„ fĂ„ sykkelen pĂ„ rett kjĂžl igjen â fĂžr elektronikken griper inn og sier
«nei, nei⊠ikke spinne du!».
Litt svette der ja, men vi parkerer og tusler inn. Mat? Nei, det serveres ikke fÞr klokken 13! SÄ her ble det nestenulykke til ingen nytte. Vi mÄ kjÞre videre, og turen ned pÄ pukkhelvette skal skje uten passasjer. ABS av (just in case), og sÄ ned de 50 metrene til veien for Ä fÄ fruen pÄ igjen. Langt mindre dramatisk enn turen opp!
Vi klatrer opp pÄ Sognefjellet, fortsatt like sultne. All ventilasjon i kjÞreutstyret er vidÄpen, i det temperaturen ikke vil under +20 selv her oppe pÄ hÞyfjellet og sola steiker. Det blÄser godt her oppe, og det hjelper litt pÄ svettingen. Noen fotostopp senere ankommer vi Sognefjellshytta, og her er det endelig mat Ä fÄ! En fantastisk god, hjemmelaget soppsuppe gÄr ned pÄ hÞykant.

FannarÄki (2068 m.o.h)SÄ bÊrer det nedover igjen med oss, og oppover med temperaturen. I det vi kommer til Lom kryper gradestokken faretruende nÊr +30, og det er varmt. Bensin pÄ sykkelen, en is pÄ oss og en stopp innom det berÞmte bakeriet i Lom? Det ble med 2 av 3 da vi sÄ kÞen inn pÄ bakeriet. Hjelpe og trÞste, her var det folksomt! De gjÞr nok gode penger der inne, og har laget et «slusesystem» for Ä fÄ kveget igjennom utsalget⊠Helt utrolig.
Neste stopp Valdresflye, og jeg gledet meg til Ă„ komme opp i hĂžyden igjen der temperaturen er mer levelig inni hjelmen. Nuvel, den gleden skulle vise seg Ă„ bli kortvarig â her var det nemlig trafikk, og ikke minst bobiler Ă©n masse! Hva er det som feiler enkelte av disse bobilsjĂ„fĂžrene? En kilometer med kĂž bak seg pĂ„ smal vei med begrensede forbikjĂžringsmuligheter, luntende minst 30 under fartsgrensa. Hadde det vĂŠrt tyskere som var mer opptatt av naturen enn veien sĂ„ kunne jeg skjĂžnt det, men her var det primĂŠrt norske bobiler som syndet. Ikke faen om de stoppet for Ă„ slippe forbi, og det ble en del trĂ„kling for Ă„ ta seg frem her.
NĂ„r vi nĂ„r toppen av âflye stuper plutselig temperaturen betraktelig, og faretruende skyer kan skimtes bĂ„de her og der. Her er det bare Ă„ komme seg forbi enda noen flere hus pĂ„ hjul, og vi ankommer BeitostĂžlen og turens siste overnatting; Bergo Hotel. En litt annen standard enn motellet kvelden fĂžr, men det er ogsĂ„ prisen selv «off season» pĂ„ sommeren. En dusj og en Ăžl senere, og vi setter oss klare for Ă„ spise i restauranten i det drittvĂŠret bryter lĂžs. Det regner som fy ute, men dagens etappe er over for vĂ„r del og det gjĂžr ingenting. Etter Ă„ spist oss halvt fordervet i buffeten (valuta for pengene vet du!), finner vi senga.
Neste morgen vÄkner vi uten asiatisk hjelp til fortsatt vÄte veier, men det er i ferd med Ä klarne opp. Og innen vi er klare til avreise skinner sola nok en gang, asfalten er tÞrr og temperaturen har nÄdd +18. Hjemturen gikk pÄ E16 som mer eller mindre transportetappe, og annet enn stopp for drikke og bensinfylling gikk det i ett. Jo lengre sÞrÞst vi kom, jo varmere ble det. Dagens rekordnotering fikk vi i HÞnefoss-traktene, med +27. Vel hjemme kl. 15 presis ble alt pikkpakk tatt inn og sykkelen fikk seg en kjapp vask for Ä fjerne de flere hundretusen insektene som hadde blitt avlivet disse tre dagene. En fantastisk tur var over, vi kommer nok tilbake til disse veiene ved en senere anledning:)
Ruta for hele turen finner du her, sammen med en del bilder som ble knipset pÄ mobilen underveis:
https://locatoweb.com/map/single/204077289Innlegget ble opprinnelig publiser pÄ bloggen min her:
https://ingepettersen.no/2016/07/26/fje ... -mot-vest/