Det har ikke blitt noen langturer så langt i år, så det var på høy tid! Det har liksom alltid krasjet, enten med jobb eller med fritidsaktiviteter for minstemann. NÅ skulle mor og far på tur! En drøy uke før ble to overnattinger booket, og en stille bønn sendt værgudene… Den skulle vise seg å funke ekstremt godt!
Onsdag 20.07 ble baggasje lesset på sykkelen, og vi rullet avgårde hjemmefra kl. 10:30. Som normalt en halvtime etter skjema. Koffertene på Tiger Explorer’n er en anelse mer romslige enn BMWs Vario-kofferter, og det gjør ingenting. Fruen fikk naturligvis den største kofferten, mens jeg tok den minste på eksossiden. Litt ekstra tøy og kamerautstyr tok plass i toppboksen. Vann og diverse småtterier i tankvesken.
Første stopp ble Åmot for full tank og noe å drikke. Allerede var temperaturen bikket +20 og solen stekte fra en skyfri himmel. Veien gikk videre oppover Sigdal og Eggedal til Haglebu, der det ble en aldri så liten stopp for vafler og brus. Her fikk vi også turens laveste temperatur, med ikke-kjølige +16! Og mens vaflene ble fortært lette jeg frem actionkamera og fikk montert de. Ett på hjelmen, foran haka, og ett foran på venstre koffert. Nå skulle vi nemlig starte på ukjente veier snart. Normalen hadde vært å kjøre til Gol og så over Hemsedal, men jeg hadde lagt onde planer i Garmin Basecamp på forhånd, og etter noen få kilometer på kjedelige Rv7 tok vi av ved Nesbyen og inn på Fv214 til Tunhovd og så Fv120 langs Pålsbufjorden. Fine veier oppover her, i et naturskjønt terreng med fine sveipende kurver – som skjemmes av en del telehiv enkelte steder, som forventet.
Pause ved PålsbufjordenJeg fant en liten grusstubb som gikk ned mot vannet og tok av for en stopp. Her nede var det en utkjøringsrampe for båt, som sykkelen ble pent parkert på – rett i vannkanten. Et par nederlendere i bobil hadde også funnet denne perlen, og sto linet opp litt til venstre for bildet over. Bobilen var det eneste som skjemmet idyllen, men det syntes sikkert de om oss også.
Så var neste stopp Geilo, og det var lunsjtid. En tyrkisk restaurant ble lokalisert, og den kebaben i pita vi fikk servert her var noe ganske annet enn det du får på vanlige jallasjapper! Riktignok kostet den noen kroner mer også, men det var den verdt… Mette og gode skulle vi slenge oss avgårde igjen. Jeg drar actionkameraene ut av toppboksen og klipser det ene i hakefestet på hjelmen. «Knekk!» … og der tok selve festeklipset på kameraet kvelden! IKKE kjøp slike kritiske komponenter billig fra Kina, det er lærdommen her. Dermed måtte jeg klare meg med ett kamera resten av dagen.
Velkommen til Vestlandet – eller MC-paradis!På Geilo svinger man til høyre i rundkjøringen (eller venstre hvis du vil over Hardangervidda) og kjører til Hagafoss . Her er det obligatorisk venstre sving ut på Rv50 mellom Hol og Aurland, et fantastisk stykke vei langs postkort-Norge på sitt beste. Vakre innsjøer, små setrer, fjell, høyhastighetskurver, hårnåler og trange tunneler som dreier 360 grader inni fjellet. Her får du alt, og her entrer du også formelt sett Vestlandet i det grensen til Sogn og Fjordane krysses.
På vei ned til Aurlandsvangen er det nok å ta bilder av, og det ble et fotostopp eller to før vi kjørte inn et følge på 4 polske motorsykler. Disse ble vi liggende bak, men like før Aurlandsvangen vinket mannen i front oss forbi mens han sakket av og glante inn på første og beste campingplass. Vi fortsatte ned til «byen», fikk tanket opp sykkelen og kjøpt oss en is i det som nå var temperaturer syden verdig. Og mens vi står og gomler is kjører det polske følget frem og tilbake, opp til flere ganger, i sakte fart. Her lette gutta etter overnatting, og hadde de stoppet skulle jeg forsøkt å formidle at det er nesten håpløst her! Aurlandsvangen var nemlig et av stedene jeg sjekket ut for overnatting før vi dro, og det var nada å oppdrive allerede da.
Dramatisk natur så det holder…Polakkene forsvant etterhvert, så enten fant de seg en gressflekk å slå opp teltene på eller så fortsatte de videre på sin vei. Uansett var det nå tid for turens første nasjonale turistveg, nemlig gamleveien over Aurlandsfjell til Lærdal. En fantastisk stubbe vei som bare må anbefales. Sist jeg kjørte her var det ei helvetes tåke deler av veien, men i dag badet hele området i strålende sol. Dessverre var det mer trafikkert nå enn sist jeg var her… Jeg kommer ikke langt opp i fjellsiden før en motgående buss melder sin ankomst, og her er det «min er større enn din» som gjelder. Det var bare å legge inn apostelreversen og komme seg noen meter bakover slik at bussen kunne passere, og passasjeren var ikke veldig fornøyd der bussen omtrent strøk forbi jakka hennes. Videre oppover ble et par usannsynlig treige svensker i Volvo forsert, før det ble en kjapp stopp på Stegastein. Her var det såpass folksomt at vi ikke gadd å bli værende lenge før turen gikk over fjellet og ned til Lærdalsøyri. Klokken var vel ca. 19:30 da vi rullet inn til første overnatting, et motellrom på Lærdal Ferie- og Fritidspark. Rommet var billig, men legg til sengetøy, håndklær og frokost (ikke inkludert), og prisen nærmet seg fort tusenlappen. Stedet er flott der det ligger helt nede ved sjøen, og er utrolig godt tilrettelagt for barn. Etter en middag og et pils ble det senga, og vi sov godt helt til kl. 5 på morgenen. For her var det nemlig lytt, og når asiaten galet våknet også vi… Ei helsikes kakling på ukjent sjing-sjong språk i det de små, fotograferende bordet en buss for å reise videre!
Dag 2:Kvelden i forveien hadde Google Maps fortalt meg at det lå en Expert-butikk i Øvre Årdal, og ikke faen om jeg ville kjøre resten av turen uten kamera på hjelmen. Jeg satte min lit til at disse hadde nytt hjelmfeste, men sjappa åpnet ikke før kl. 11! Altså var det bare å drøye avreisen litt, og klokken ble 10:30 før vi var på veien også i dag. Straka vegen til Øvre Årdal og inn på Expert kl. 11:05. Her var en enslig guttunge på jobb, i full gang med støvsuging av butikken (mulig utprøving av nye produkter?).
«Har dere GoPro montasjer?» …
«Jada, vi har litt her borte». På et lite stativ hang et begrenset utvalg i noen poser, og etter litt leting ble det bingo! Nest siste posen med det jeg trengte, 250 kroner hversågod takkskalduha og jeg hadde kamera på hjelmen igjen. Godt var det, for 100m. bortenfor starter nemlig Tindevegen!
Expert i Årdal redder dagen (og filmen)
Tindevegen i all sin prakt!Tindevegen, også kalt «snarveien gjennom Jotunheimen» er en 32 km. lang asfaltert bomvei mellom Årdal og Turtagrø. Herligheten innledes med godt og vel 10 smale hårnålssvinger, der jeg måtte ned i første gir i flere av dem pga. dårlig sikt og møtende trafikk. Så følger den Fardalselvi et stykke, før man gjennom noen krappe svinger klatrer helt opp på snaufjellet. På veiens høyeste punkt, 1350 m.o.h, står bomstasjonen som flår deg for kr. 80,- med kort uansett kjøretøy. Men det er SÅ verdt det! De som ikke har kjørt denne veien før bør absolutt ta turen… etter bomstasjonen fortsetter veien på høyfjellet og utsikten er magisk i alle retninger, før den bikker ned til Turtagrø og du kommer inn på Rv55 – eller Nasjonal Turistveg Sognefjellet, om du vil.
Her ligger fortsatt snø i veikanten, midt i juliKlokka var enda tidlig, så vi bestemte oss for å svinge til venstre og ned mot Fortun for å titte litt, og ikke minst skjøte på ytterligere noen gromsvinger og hårnåler. Vi stoppet ved et utsiktspunkt over Fortun for drikke og bilder, og utsikten er det lite å si på!
Fortun i Sogn
Så tilbake samme vei som vi kom, opp mot Turtagrø igjen. Nå begynte sulten å melde seg, og vi svingte inn på Turtagrø Hotel for å sjekke ut matforekomstene. Og her holdt det på å gå galt! Veien opp til parkeringsplassen var ikke grus, men grov, rund pukk. Og den var ikke godt komprimert! Farten er lav i det styret smeller til venstre og forhjulet pløyer seg godt nedi. Jeg kaster ut venstrefoten og smeller gassrulla til stoppen i et forsøk på å berge ekvipasjen, og lykkes greit med det. I et brøkdels sekund overvinner det plutselige pådraget traction controllen, bakhjulet spinner og grusen fyker akkurat nok til å få sykkelen på rett kjøl igjen – før elektronikken griper inn og sier
«nei, nei… ikke spinne du!».
Litt svette der ja, men vi parkerer og tusler inn. Mat? Nei, det serveres ikke før klokken 13! Så her ble det nestenulykke til ingen nytte. Vi må kjøre videre, og turen ned på pukkhelvette skal skje uten passasjer. ABS av (just in case), og så ned de 50 metrene til veien for å få fruen på igjen. Langt mindre dramatisk enn turen opp!
Vi klatrer opp på Sognefjellet, fortsatt like sultne. All ventilasjon i kjøreutstyret er vidåpen, i det temperaturen ikke vil under +20 selv her oppe på høyfjellet og sola steiker. Det blåser godt her oppe, og det hjelper litt på svettingen. Noen fotostopp senere ankommer vi Sognefjellshytta, og her er det endelig mat å få! En fantastisk god, hjemmelaget soppsuppe går ned på høykant.
Fannaråki (2068 m.o.h)Så bærer det nedover igjen med oss, og oppover med temperaturen. I det vi kommer til Lom kryper gradestokken faretruende nær +30, og det er varmt. Bensin på sykkelen, en is på oss og en stopp innom det berømte bakeriet i Lom? Det ble med 2 av 3 da vi så køen inn på bakeriet. Hjelpe og trøste, her var det folksomt! De gjør nok gode penger der inne, og har laget et «slusesystem» for å få kveget igjennom utsalget… Helt utrolig.
Neste stopp Valdresflye, og jeg gledet meg til å komme opp i høyden igjen der temperaturen er mer levelig inni hjelmen. Nuvel, den gleden skulle vise seg å bli kortvarig – her var det nemlig trafikk, og ikke minst bobiler én masse! Hva er det som feiler enkelte av disse bobilsjåførene? En kilometer med kø bak seg på smal vei med begrensede forbikjøringsmuligheter, luntende minst 30 under fartsgrensa. Hadde det vært tyskere som var mer opptatt av naturen enn veien så kunne jeg skjønt det, men her var det primært norske bobiler som syndet. Ikke faen om de stoppet for å slippe forbi, og det ble en del tråkling for å ta seg frem her.
Når vi når toppen av ‘flye stuper plutselig temperaturen betraktelig, og faretruende skyer kan skimtes både her og der. Her er det bare å komme seg forbi enda noen flere hus på hjul, og vi ankommer Beitostølen og turens siste overnatting; Bergo Hotel. En litt annen standard enn motellet kvelden før, men det er også prisen selv «off season» på sommeren. En dusj og en øl senere, og vi setter oss klare for å spise i restauranten i det drittværet bryter løs. Det regner som fy ute, men dagens etappe er over for vår del og det gjør ingenting. Etter å spist oss halvt fordervet i buffeten (valuta for pengene vet du!), finner vi senga.
Neste morgen våkner vi uten asiatisk hjelp til fortsatt våte veier, men det er i ferd med å klarne opp. Og innen vi er klare til avreise skinner sola nok en gang, asfalten er tørr og temperaturen har nådd +18. Hjemturen gikk på E16 som mer eller mindre transportetappe, og annet enn stopp for drikke og bensinfylling gikk det i ett. Jo lengre sørøst vi kom, jo varmere ble det. Dagens rekordnotering fikk vi i Hønefoss-traktene, med +27. Vel hjemme kl. 15 presis ble alt pikkpakk tatt inn og sykkelen fikk seg en kjapp vask for å fjerne de flere hundretusen insektene som hadde blitt avlivet disse tre dagene. En fantastisk tur var over, vi kommer nok tilbake til disse veiene ved en senere anledning:)
Ruta for hele turen finner du her, sammen med en del bilder som ble knipset på mobilen underveis:
https://locatoweb.com/map/single/204077289Innlegget ble opprinnelig publiser på bloggen min her:
https://ingepettersen.no/2016/07/26/fje ... -mot-vest/
Registrer
Logg inn
FAQ
Søk
Minnene strømmer tilbake, kjørte Lom - Sognefjell og Tindeveien for 3 år siden. Flott referat Flanker 
Nytt bak TKC70 på:17000km.
