Dag 2, Søndag
Søndags morgen startet med gløtt av sol. Resepsjonisten serverte en helt grei frokost, og vi var i gang med dagens etappe, som skulle ta oss til Tanabru, via Båtsfjord og Berlevåg, med overnatting på Elva hotell i Tana.
Veien mot Tanabru ble reversering av gårsdagen og unnagjort uten stopp.
Under veis passerte vi Skiippagurra. Jeg prøvde diskret å la blikket gli ut til siden i det vi passerte campingplassen, vel vitende om at ett hvert forsøk på å vri på hodet ville bli behørig kommentert i ettertid. Jeg såg ingen tegn til aktivitet fra Russisk helsepersonale, så den aktiviteten er vel et avsluttet kapittel. (de kalles helsepesonale fordi de Russiske damenes inntog på Skiippagurra Camping ga folkehelse i Tana og omegn ett reelt oppsving. Gammelunkarene begynte å dusje og fikke bedre helse grunnet forbedret personlig hygiene, og ingen kjærringer hadde hodepine på flere år).
Vi stoppa for kaffepause ved Tana Bru før vi fortsatte mot Båtsfjord. Mine skeve blikk mot campingplassen tidligere var ikke registret.
Tana bru er navn på både brua og stedet. Første bru var en trebu bygget i -39. Den måtte demonteres om vinteren pga is. Tyskerne begynte på en permanent bru, men den ble ikke helt ferdig før den ble sprengt i -44. Dagens bru er bygget i -48. SVV planlegger nybygg.
Der er nesten ikke aktivitet i elva grunnet søndagsfredning.
Men selv om elva ligger der stille og holder på med sitt er den kilde til mye uro.
Tanaelva er største lakseelva i Europa, og utgjør stedvis også grensa til Finland.
Utsjok kommune, som ligger et stykke lenger opp langs elva, utgjør en stor del av den Finske siden. Dette er Finlands fattigste kommune, hvor inntekt kommer fra reindrift og laksefiske. Etter finsk lov kan en grunneier fiske fritt i elva. Finnene har delt elvebredden opp i mange miniatyrparseller og solgt, så der er stort overtall i grunneiere. Videre selges fiskekort uten begrensing. Finland har heller ikke organisert rapportering av fangst. Forskerne mener derfor at elva overbelastes, siden laksen gyter langt oppe i elva. Finland mener den norske siden er for konservativ.
Lokalbefolkningen som tjener penger og fortsatt får fisk bagataliserer forskerne, og det hele koker ned til klassisk konflikt mellom ulike interesser.
Første strekket langs Tana elva og videre retning Østre Tana var lettkjørt men ikke spektakulært på noe vis.
Veien til Båsfjord er en interessant reise som begynner med kjøring langs Tanaelva, deretter gjennom skogkledd dalføre og til slutt havner man opp på snaufjellet. En åpen vei hvor man kan se flere km fremover, ypperlig asfalt og nydelige svinger. Her var det bare å la kilometerne rulle på. Stoppa inn på vidda for å fordøye inntrykkene før vi fortsatte.
Oppe på fjellet åpenbarte det seg en herlig MC-vei, men den krever at man ikke kjører plombert scooter
På veien ned mot Båtsfjord ble vi ledet inn i dalføre langs elva, med fortsatt flotte svinger og god vei, og ingen bobiler. En godt skjult MC-perle.
Ankomst Båtsfjord føltes derimot litt som et antiklimaks.
Riktig nok kom vi på en søndag. Men jeg husker stedet som et av de største fiskeværene i Finnmark i nyere tid, og nå var det steine dødt. Litt aktivitet i havna, men alt i alt veldig stille. Etter å ha kjørt litt frem og tilbake havna vi på Narvesen kiosk/butikk for kaffe og litt å bite i. Sitter igjen med litt trist kjensle på Båtsfjords vegner.
Behovet for toalettbesøk meldte seg, og vi konkluderte med at på flyplassen oppe på fjellet måtte der være toalett.
Etter å ha sendt madammen inn først var det min tur. På veien ut igjen hørte jeg en stemme som virka merkelig kjent. Og sannelig, der traff jeg på en gammel bekjent som jeg ikke hadde sett siden midten av -80 tallet.
Tok litt tid for mimring før vi satte kursen videre. Oppigjen den herlige dalen langs elva. Opp i høyden og svingte deretter av i retning Berlevåg.
Første strekka til Kongsfjord var temlig ordinær (husk at nå er jeg allerede blitt bortskjemt og lar meg ikke lett imponere).
Veien til Kongsfjord.
Det tok ikke mange sekundene å kjøre forbi Kongsfjord.
Kongsfjord er delvis fraflyttet. Skole og posthus er nedlagt, og der er under 50 fastboende.
Der låg et fiskebruk langs veien som virket aktivt.
Etter Kongsfjord og videre til Berlevåg åpnet der seg en ny åpnbaring.
Herlig 2-felts vei langs fjorden, og en utrolig steinete topografi, litt som langs veien til Hamningberg, bare enda villere.
Synd at dette ligger så langt unna allfarvei, for naturmessig matcher villskapen det meste. Skydekket låg lavt, med litt regn i lufta, og skapte en trolsk stemning vanskelig å beskrive med ord. Et stykke før Berlevåg passerte vi Kjølnes fyr, og noterte skiltet som nevnte åpen Kafe.
Vi fortsatte til Berlevåg.
Også her var det utrolig lite aktivitet. Håper at manglende aktivitet også her skyldes at det var søndag.
Vi kikka litt på moloen, som er kjent for sin helt spesielle konstruksjon med tetrapoder.
Dette bildet har jeg lasta ned. Det regna slik at jeg ikke var fristet til å ta ut kamera. Men viser størrelse og form på tetrapoden.
Sjøen vasket første moloen bestående av 10-tonns steinblokker på land som om de var laget av isopor. Disse holdt.
Der ble produsert 11000 stk, a 25 tonn og ble tatt i bruk etter flere forsøk på å bygge molo etter konvensjonelt vis. (ideen ble etter sigende hentet fra Portugal) Trolig den mest værutsatte havna i Norge, hvor man har registrert bølgehøyde på nesten 10m.
Etter å ha kjørt frem og tilbake uten å spore synlig liv å snakke om fant vi ut at det var tid for kaffe, og eneste vi hadde observert var på Kjølnes fyr.
Tok ikke mange minuttene, og vi kjørte helt ned til fyret.
Her hadde to eldre damer rigget seg til og tilbydde kaffe, kaker og varmretter. Fyranlegget bestod av fyrvokter bolig, maskinist bolig og selve fyrtårnet samt noen andre små bygg.
De benyttet maskinistboligen som kafe, og kunne akseptere overnattingsgjeste. Trolig (spurte ikke) kunne man sove i fyrvokterhuset like ved.
De hadde også innredet en brudesuitte i rommet under fyrlykta, men det fikk de ikke lov å leie ut grunnet manglende brannstige.
Utsikt fra fyrlykta.
Innredningen i boligen var greit vedlikeholdt og fremstod som uendret siden fraflytting på midten av 70 tallet og total fjernkontroll i -89.
Damene kokte på relativt enkel kjøkkenutrustning, og man hadde satt et langbord i stua.
Det de manglet i raffinement tok de igjen i hjertelag. En utrolig hyggelig avslappet stemning, rundt det hele.
Fra stuevinduet kunne man se ned på sjøen som vasket inn over land, og selv på en dag med lett regn og vindstille var bølgehøyden mot land på over meteren.
Hyggelig stemning til tross, vi hadde bestilt overnatting i Tanabru, så etter en liten runde på anlegget, hvor vi faktisk kunne gå helt opp i toppen av fyrtårnet (slukkes i slutten av april grunnet lyst hele døgnet) Man kom til lykta og hele sulamitten. Anlegget var nå bygget om til å drives av 12V halognlamper med batteribackup, og alt var åpent og tilgjenglig.
Kan vel tenkes at man stoler mer på folk enkelte steder enn andre
Veien tilbake til Tana ble rein backtracking, og ikke mye nytt i forhold til veien til.
Regnet godt siste halvtimen, ellers ikke mye å tilføye.
Avslutte kvelden med et bedre måltid og en kald en på hotellet.