Den vennen som spurte meg om stempler, nevnte dette med forgasser og flottør, ja.
Det blir bare ord for meg (ante ikke at det ikke er forgasser på alle sykler engang), men det er kjekt å se det svart på hvitt at det uansett ikke skader sykkelen. Takk for info.
Så til søndagen!
Årets siste kosetur ble en variert og kjølig nytelse på 13,5 mil alt i alt.
Først ble E6 valgt helt bort og byttet ut med ”gamleveien” mellom Skedsmokorset og Nittedal.
Denne veien er mildt sagt ruglete, og fine svinger og diverse bakker har den også.
Her passerer man bl.a.
Wærhaug gård, hvor 25 hester tragisk nok brant inne for en drøy ukes tid siden.
Litt makabert å nevne det, kanskje – men jeg syntes liksom fremdeles at lukten av stekt kjøtt hang igjen akkurat der.
Men fremdeles drives det mye med hest langs denne veien, så se opp for hestemøkk. Her er det også helt nødvendig å se opp for grus, jord og høyrester. Hele året.
Veien beveger seg videre mot
Nittedal kirke.
Jeg synes faktisk egentlig at den gjør seg best på avstand, sånn utseendemessig sett.
Etter Hagan satte jeg nesa mot Riksvei 4, og lurte på om jeg skulle tusle oppover mot Hakadal og se hvor jeg havna. Men nei, Oslo ropte høyere, så jeg passerte gamle kjente trakter for sykkelens del (den har tidligere bodd på Skytta) og fulgte Trondheimsveien nedover til Sinsenkrysset. Det er så gøy å bare loke rundt sånn, uten å helt ha bestemt seg for hvor man skal hen! Denne søndagen havnet jeg aller først i Nydalen. Storo-området var velsignet tomt for biler, i motsetning til på hverdager. Her kjører jeg stadig vekk med bil, og står og stamper i kø både i og utenfor rushtiden. I dag derimot:
Men det vrimlet med fotgjengere! De gikk jo omtrent i kø oppover langs Akerselva.
Det forstår jeg i grunnen godt, for det er sabla flott turområde, både til fots og til sykkel.
Fin natur, men også noen fascinerende bygninger.
Jeg tuller ikke når jeg sier at folk går i kø.
Det bygges ikke slikt i Oslo lenger ...
Etter å ha forsert fartshumper på skrå i Gjerdrumsveien, fartshumper som er lagt midt i svingene med sånn hvit epoxy-greier oppå og alt sammen (de som har konstruert disse har IKKE tatt lappen på mc!!
), fant jeg veien oppover forbi Kjelsås igjen, og oppover Maridalen.
Jeg var ikke alene om det heller.
Jeg ble enda mer sikker på at "halve Oslo" var ute på tur, enten på tråsykkel, på hest, på rulleski, eller med litt spesielle biler:
Maridalen har et par "mørke svinger" som ikke tørker opp noe særlig. Om høsten klistrer det seg med blader der, og svingene blir sleipe. Det blir liksom ikke bedre av å finne diverse myke trafikanter i veikanten rett rundt neste sving, derfor vil jeg klassifisere innersving mot høyre et eksempel på dårlig sporvalg.
Det blir ikke det spor bedre av å finne slike svinger:
Så da fikk jeg heller trøste meg med været, selv om de vakre farvene stort sett har blåst vekk for sesongen.
Maridalen har også en liten severdighet, som nok fungerer som turmål eller rasteplass for enkelte.
På vei nedover Maridalen igjen, hadde jeg egentlig bestemt meg: Grava neste. Men så skal jeg bare...
Måtte innom en butikk og proviantere til middag. Greit nok. Men før det ... skal jeg besøke Grefsenkollen, tro?
Befinner meg på vei i retning Sinsenkrysset, tar en gedigen U-sving der og freser tilbake til Grefsen. Finner riktig vei, og kosekjører i hårnålssvinger i til tider bratte motbakker. Også her vrimler det av fotgjengere. For noen masochister...!
Grefsenkollen var intet unntak denne søndagen; jeg var ikke alene der heller.
Men det var gøy å møte kjentfolk der oppe! Venner som ikke har fått med seg nyheten om min MC-entusiasme, og slipper haka loddrett ned når de først har sett sykkelen, likt synet av den, tusla bort mot utsiktskanten, ser meg tusle bortover - og kjenner meg igjen. "Er det deeeeg?? Er den diiiin??" Hehe. Jeg er liksom ikke noen "show-off"-type, men det der var nå litt gøy, da.
Grefsenkollen og resten av turen skal jeg skrive mer om seinere, pliktene kaller her ...