Denne turen har jeg tenkt på å skrive referat fra lenge, men har ikke fått somla meg til det før nå.
I 2011 var det klart for en tur som skulle bli minneverdig på flere måter. Målet for turen var den franske rivieraen og Nice. Det var fire heltente turdeltagere som la avgårde fra Gjøvik på to GSXR-1000, en CBR-1100XX og en CBR 929RR.
Første etappe gikk som vanlig fra Gjøvik til Oslo og Color Line i strålende vær.
Vel ombord så ble mat og show og timene fløy fort avgårde.
Etter frokost og landgang i Kiel fant vi veien ut på autobahn. Dette var bare transport for oss, så vi holdt farten oppe og lot det stå til. Vi hadde egentlig tenkt vi skulle ta en stopp rundt Würzburg, men siden trafikken fløt så godt så havna vi i Neu Ulm før vi stoppet for kvelden. Da hadde vi tilbakelagt 786km.
Her fant vi fram til Hotel Garni Kreuzäcker.
Med syklene godt parkert og rommene besiktiget var det på tide med mat. Her fikk vi anbefaling om å gå til vertshuset Schlössle. Dette var et koselig sted med eget bryggeri.
Her fikk vi servert veldig god mat av betjeningen.
PS. De hadde også godt øl der
Etter en liten nattlig sightseeing i nærområdet var det godt å krype til køys.
Dagen etter startet med frokost før vi tok en liten stopp på Polo Motorrad i Neu Ulm. Herfra bar det strake veien mot Sveits. Vi kjørte inn i Sveits via Østerrike.
Fredrick og Tore beundrer grensestasjonen i Bregenz.
Jeg tok turen til skranken for innkjøp av transitbillett.
Da vi kom inn i Sveits møtte vi på regnvær, så da måtte vi hente fram regndressen. Det ble ikke mye regn, men nok til at vi rettferdiggjorde bruk av regndress.
Vi passerte raskt byene Buchs og Chur og satte turen mot San Bernardinopasset. Her fulgte vi elva som blir til Rhinen ved Reichenau-Tamins. Dette er en veldig frodig dal med flat dalbunn og tildels bratte fjellsider.
Sulten meldte seg så vi lette etter en plass for en matbit. Vi prøvde først et sted som het Rofflaschlucht. Her fant vi et vertshus som lå i en sving. Gikk vi gjennom vertshuset kunne vi komme ut på en terrasse med utsikt over et fossefall.
På grunn av en turistbuss som ankom rett før oss valgte vi å lete etter mat andre steder. Det resulterte i at vi kjørte tilbake mot den lille byen Andeer. Her kjøpte vi mat på Hotel Post.
Lunsj med Röstipotet og egg.
Været varierte litt, men vi satt da ute
Etter mat kjørte vi videre mot San Bernardinopasset. Passhøyden ligger på 2066 moh. Veien opp dit går gjennom en god del hårnålssvinger og noen fine lengre strekker. Landskapet skifter gradvis karakter jo høyere du kommer. Fra frodige dalsider går det over til å bli mer en vidde med mye stein.
På toppen ligger det en liten restaurant.
Veien ned fra passet byr på fine svinger omkranset av dalsider som varsler at vi nærmer oss Ticino, den italienske delen av Sveits. Her blir det varmere og det gir nesten et snev av Middelhavet.
Nå begynte det å bli varmt. Vi hadde bestemt oss for å kjøre til Locarno før vi tok kvelden. Dagens etappe ble på 370 Km.
Vi hadde ikke booket hotell på forhånd så det ble litt leiting da vi kom frem.
I Locarno ble vi møtt av palmer og skikkelig sydenstemning
Locarno ligger ved Lago Maggiore.
Sjøen strekker seg inn i Italia. Siden dette er den italienske delen er det italiensk som gjelder som språk her, både muntlig og skriftlig.
Hotellet vi endte opp med var Hotel Excelsior. Nå var det veldig godt å få av seg skinndressen og ta en dusj. Shorts ble foretrukket som klesplagg her nede.
Som vanlig er det ingen vits i å bli på hotellet, så vi la i vei for og utforske byen.
Uten mat og drikke duger motorsyklistene ikke, og det var ikke noe problem å finne et spisested her i byen
Etter en fin kveld på byen fant vi tilbake til hotellet.
Morgenen etter var jeg tidlig oppe for å ta en liten fotosafari langs strandpromenaden. Været var fortsatt veldig bra og det var varmt allerede kl.08.00.
Frokosten ble inntatt ute på terrassen.
Etter frokost fulgte vi veien langs Lago Maggiore nordover til Tenero-Contra og Cadenazzo hvor vi svingte av mot Lugano. Vi tok en liten stopp like før grensa til Italia, i det lille stedet Chiasso, for å gå til innkjøp av kaldt drikke. Det var ganske så varmt inni skinndressen.
Nå dristet vi oss ut på det italienske motorveinettet med sine bomstasjoner. Vi er heldige her hjemme så lenge vi slipper å betale med motorsykkel i bommene. Det er jo ikke like lett å finne frem penger eller kort når du har lommeboka godt pakket ned i tankveska.
Regionen Lombardy, hvor vi befant oss, er som en eneste lang stor slette. Ikke veldig mange høydedrag, men likevel er landskapet til tider spennende, i hvert fall de første milene. Etter at vi hadde passert Milano var det på tide med nok en stopp for å kjøle ned både fører og sykkel. Vi stoppet på Autogrill Dorno. Her ble rast og påfyll av nødvendig flytende til både mann og maskin.
Vi kjørte videre mot Genova. Før vi kom dit svingte vi inn på veien med veinr. SP456 mot Mele. Dette for å unngå evt. køer rundt Genova. Og endelig fikk vi vårt første glimt av Middelhavetes blå overflate.
Måtte til en tankstopp til før vi var framme i Nice. Den ble like utenfor San Remo på Bordighera Nord. Det var jo ikke langt igjen til målet men syklene måtte få litt påfyll. De var ganske så tørste
Etter at vi hadde svingt av motorveien kom vi inn i utkantstrøket av Nice. Det var vel ikke akkurat det jeg hadde forventet. Her var det slitte og forfalne bygninger og mye søppel. Tydeligvis har også Nice en bakside som ikke er like pen som framsiden.
Vi hadde heller ikke her booket hotell på forhånd så vi måtte lete litt før vi fant et som var ledig. Hotellet så veldig herskapelig ut og het Hotel Busby. Vel inne på hotellet kunne vi summere opp dagens etappe til 430Km.
Den delen av Nice som ligger ut mot Middelhavet er jo den delen alle har sett på bilder. Lange fine hvite strender, palmer og flotte bygninger. Av de utsagnene synes jeg personlig at den lange fine hvite stranda skuffa. Det var jo bare steiner og ikke sand slik man kan få inntrykk av på bilder. Men vi lot ikke det gå ut over humøret
Her var det mye folkeliv og nok å se på. Jeg lar bildene tale for seg selv om hvordan det var.
Nå hadde ikke feriebudsjettet vårt en egen post for casino og spill så vi holdt oss unna det.
Tilbake på hotellet kunne vi oppsummere en veldig bra dag.
Neste dag var det klart for å begi seg opp i fjellene. Det var jo derfor vi hadde reist hit.
Vi spiste frokost og hentet syklene ut av garasjen, eller vet ikke helt om jeg vil kalle det garasje da
De sto parkert sammen med søppelcontainere som hørte hotellet til.
Vi kunne jo ikke kjøre fra Nice uten et bilde av syklene på promenaden ut mot havet, så det ble en liten fotostopp der.
Vi kjørte langs stranda til flyplassen hvor vi svingte inn på Route de Grenoble. Her fulgte vi dalen innover i landet. Varmen var så hard at vi måtte ta flere stopp for å finne skygge. En av de ble like nedenfor byen Bonson, som ligger oppe på en åsrygg.
Siden vi hadde plukket ut Col de La Bonette som første fjellpass tok vi Route de la Tinée nordover.
Veien går nede i dalbunnen omkranset av bratte dalsider. I byen Saint Étienne De Tinée passet det fint med en drikkepause. Her fant vi en liten restaurant i skyggen.
Etter at vi hadde slappet av i skyggen gikk turen mot Col de la Bonette
http://alpenrouten.de/Bonette-Col-de-la-Route-des-Grandes-Alpes_point59.html .
Col de la Bonette er det 7. høyeste asfalterte alpepasset med sine 2715 moh. Det ligger i nasjonalparken Mercantour, på grensen mellom Alpes-Maritimes og Alpes-De-Haute-Provence.
Fra passhøyden er det mulighet til å ta en runde på ca 2 km om Cime de la Bonette. Det bringer deg opp til 2802 meter som er den høyeste asfalterte gjennomfartsveien i alpene. På toppen er det ikke mye planter, bare masse stein og en fantastisk utsikt. Vi var heldige med været så det ble en flott tur over passet.
Det krydde av tråsykkelhelter på veien. Ganske mange som lekte at de var med i Tour de France.
Vi holdt følge med en av disse galningene nedover. Han holdt 70Km/t nedover på tynne hjul og uten annet beskyttelsesutstyr enn sykkelbukse, hjelm og tynne sykkelhansker. Mannen var sikkert gal
Jeg følte at det var mer riktig bekledning med skinndress, skikkelige støvler, helhjelm og motorsykkelhansker.
Vel nede i dalbunnen stoppet vi i Jausiers og spiste litt på restaurant Le Sans Souci. Her var det bra at de hadde store parasoller over bordene. For nå var det nesten uutholdelig varmt. Vi passet også på og tanke opp.
Etter en god rast i skyggen kjørte vi videre nordover mot neste pass. Det var Col de Vars.
Col de Vars er 2108 moh. Det er et nydelig pass med fin natur og flotte veier. Det ligger langs Route des Grande Alps eller vei D902.
Tore og Fredrick prater med lokalbefolkningen.
I Guillestre førte en liten feilnavigering til at vi ikke fikk med oss Col de Izoard. Men vi havnet egentlig på samme stedet bare det at vi kjørte en kjedelig vei i dalbunnen.
I Briancon kjørte vi mot Italia og Montgenevre. Vi hadde tenkt å ta en liten matbit her, men fant ingen steder som vi likte, så vi fortsatte videre inn i Italia. Vi hadde tenkt å kjøre passet over Mont Cenis, men det ble det heller ikke noe av grunnet veiarbeid og masse stengte veier.
Så etter at vi hadde sjekket både kartbok og GPS endte vi opp med å kjøre Frejustunellen mellom Bardonecchia og Modane. Ikke det ønskede alternativet, men hvis vi skulle komme oss videre så var det eneste mulighet.
Nå var det blitt såpass langt ut på ettermiddagen at vi stoppet for en matbit i byen Lanslebourg-Mont-Cenis. Det var her vi egentlig skulle kommet ned hvis vi hadde kjørt den tenkte ruta. Her spiste vi en burger av noe slag på et litt lugubert spisested. Det så greit ut utenfra, men maten var litt mystisk
Vi gjorde oss raskt ferdig med maten for vi hadde fortsatt igjen et pass i dag. Det var Col de lIseran som går mellom Bonneval sur Arc og Val-d Isere. Dette fjellpasset er 2770 moh. Vi merket at det var seint på dagen da vi kjørte oppover, for sola forsvant bak toppene rundt oss og temperaturen sank. Vel oppe på toppen ble det tid til litt fotografering før vi kjørte ned igjen på andre siden.
Veien ned fra passet svinger seg på noen fjellhyller hvor du får flott utsikt mot Val-d Isere og Tignes.
Vi hadde heller ikke forhåndsbooket hotell her, så vi prøvde det første vi kom til, og de hadde heldigvis ledige rom.
Hotellet het Les Sorbiers og hadde flott parkeringshus i kjelleren. Her hang de utvendige istapplysene/julelysene fortsatt oppunder taket. Og hotellet hadde en flott trefasade. Det at det var bygget i tre gikk igjen i mange detaljer innendørs.
Vi våknet opp til nok en dag hvor været var på vår side. Vi hadde bare igjen to fjellpass før vi satte snuta mot Adenau og Ringen. Det var Col de Petit St Bernard og Grand Saint Bernard.
Etter frokost tanka vi opp og kjørte videre mot dagens første pass. Col de Petit St Beranrd er 2188 moh. Vegen oppover går i fine svinger hvor skogen gradvis viker plassen for grasbevokste sletter. Fra toppen av passet er det fin utsikt til Mont Blanc. Det kryr også av souverniere med bilde av st. Bernardshunder.
Vi hadde egentlig god tid så vi brukte litt tid på å beundre landskap og utsikt. Etter at vi hadde tatt bilde av alle sammen med Mont Blanc i bakgrunnen kjørte vi videre nedover mot Aosta. Her var det fin asfalt og flotte svinger. I den nest siste svingen merker jeg plutselig at det skjer noe med sykkelen. Vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig er asfalten fryktelig nær visiret på hjelmen og sykkelen og jeg sklir liggende mot autovernet. Farten var heldigvis ikke stor, men stor nok til at sykkelen satte seg fast under autovernet.
Jeg rakk ikke gjøre så mye så jeg ble med sykkelen helt til det stoppet.
Etter at jeg hadde sjekket at kroppen ikke var altfor skadet, hadde litt vondt i en tommel men det var egentlig alt, så var det tid for å se på sykkelen. Det var et sørgelig syn der den lå med olja rennende. Det kom heldigvis et italiensk par på motorsykkel som stoppet opp og forsikret seg om at alt var ok. De hjalp også til med å få sykkelen løs fra autovernet. Måtte tre stk til å løfte/dra og en til å dytte på litt for å få den løs. Da den sto på støtta kunne skaden besiktiges. Dette så ikke lovende ut.
Det var mye skader på kåpa, lykta var løs, dekslet over gearkasse hadde sprukket slik at olja rant ut og hendlene var litt skakke. Så stemningen var ikke veldig god.
Vår italienske «venn» hjalp oss med å bestille bergingsbil. Det var lurt for firmaet snakket nok bare italiensk.
Mens vi ventet på bergingsbil kjørte Bjørnar og Fredrick videre nedover for å se om det var mulig å finne en forhandler som kunne se på sykkelen. Tore og jeg undersøkte svingen og vegbanen for om mulig å finne årsaken til at det hadde skjedd. Vi fant ingen åpenbare svakheter i vegbanen. Siden jeg hadde kjørt først så hadde de andre sett det som skjedde og det virket som om forhjulet slapp, og de sa det så ut som om jeg hadde vært på vei til å hente den opp igjen, men at den plutselig la seg ned.
Bjørnar og Fredrick kom igjen uten å ha hatt hell med seg så vi ventet på bergingsbilen. Fredrick er utdannet lege så han så kjapt på hånda en gang til, og konklusjonen var at ingenting var av. Men vi bestemte at jeg skulle besøke sykehuset i Aosta for å få papirer på det med tanke på evt forsikring.
Endelig kom bergingsbilen. Det var en hyggelig fyr som ikke snakket et kløyva ord engelsk. Han kunne bare italiensk.
Han løftet sykkelen opp og ville bare legge den på planet, men da fant jeg det riktig med en protest. Fingrer og armer ble brukt for å forklare at jeg ikke anså sykkelen som vrak og at han burde frakte den stående. Resultatet ble slik :
Det ble en rar tur ned dalen til Morgex hvor de hadde inntauingsplass. Vet ikke om folk har sett den episoden av Top Gear hvor de kjører superbiler i Italia og Richard får havari på sin Noble. Han blir hentet av en begingsbil hvor det ikke snakkes engelsk. Jeg hadde det på samme måte. Bergingsmannen skravla ivei og jeg forstod ikke en døyt av det han sa. Men jeg tolket noe av det dit at han hadde en Triumph selv og at det ikke var første gangen han hentet sykler på den strekningen.
Etter avtale om at de skulle frakte sykkelen til Motor America i Aosta dagen etter, betalte jeg 200€ og overlot sykkelen til bergingsfirmaet.
Vi stablet bagasje på de andre syklene og jeg satt på med Tore ned til Aosta.
Framme i Aosta fant vi fram til sykehuset og jeg gikk til akuttmottaket. Jeg følte meg litt bortkommen der jeg sto i døra inn dit med skinndress og armen opphengt i et midlertidig fatle.
Siden det ikke var mye engelske skilter bare sto jeg der til det kom en bort til meg og snakket til meg på Italiensk. Heldigvis kunne han litt engelsk så da gikk det litt bedre. Han tok personalia og fylte ut endel skjema. Helsetrygdekortet mitt hadde jeg glemt igjen hjemme så det ble en runde med telefon til norge for å få oversendt riktige data pr faks.
Deretter ble det røntgen og venting. Endelig ble jeg hentet inn til legen. Legen var en ganske stor dame som ruvet godt bak skrivebordet. Hun snakket heller ikke engelsk og min hjelpende venn fra litt tidligere var som sunket i jorden. Legen pratet som en foss samtidig som hun gestikulerte og pekte. Deretter ville hun se på armen og hånda. Hun klemte litt og etter å ha sett på bildene fant hun ut at en støttegips var på sin plass.
Etter noe som virket som en uendelighet fikk jeg forlate sykehuset med en resept på smertestillende som jeg måtte hente på et lokalt apotek.
De andre hadde ventet utenfor, og nå var det klart at vi kom oss ikke videre denne dagen. Vi bestemte oss for at det måtte bli overnatting her.
Mens de andre sjekket inn på hotellet ringte jeg SOS internasjonal for å få benyttet reiseforsikringa.
Dette ble starten på noen timer med mye krangling om hva som de kunne dekke og hva jeg ønsket. Sykkelen kunne de ikke dekke transport av siden jeg bare hadde delkasko på den. De lurte også på om jeg hadde mulighet for å komme meg hjem derfra på egenhånd. Det var jo ikke akkurat lett. Hanske fikk jeg ikke på meg og skinndressen fikk jeg ikke på meg pga gipsen. Var heller ikke enkelt med hjelmen. Så det var utelukket. Det ble til at de skulle ta kontakt neste morgen for avtale om hjemreise. Bagasje var jo også et spørsmål. De ville ikke dekke at jeg hadde med meg kjøreutstyr og hjelm hjem igjen. De mente at personlig kjøreutstyr ikke dekkes av forsikringen. Men jeg kunne ha med to kolli bagasje samt håndbagasje. Enden på visa ble at jeg lånte toppkofferten til Tore. Her stappet jeg inn hjelm, sko, jakka fra skinndressen samt støvler. Min egen bag ble utvidet og klær jeg ikke trengte ble fordelt på de andre eller kasta. Deretter stappet jeg buksa i bagen sammen med det jeg fikk plass til av klær. Tankveska ble håndbagasje og der var det jeg hadde av ladere og kamera samt toalettsaker og ei jakke.
Apoteket var ikke langt unna viste det seg. Bare rett over gata. De medisinene jeg fikk der var sikkert ganske effektive, men jeg turte ikke ta de da var både trekant og andre advarsler på de. Så dårlig var jeg da ikke
Etter en sen middag i nærheten av hotellet tok vi kvelden.
Morgen etter våkna vi til nok en dag med nydelig vær. Sykkelen skulle ankomme til Motor America kl 10 så vi hadde litt tid før vi reiste dit.
Jeg satt på med Tore bort til Motor America. Vi kom dit i god tid før sykkelen ankom. Bergingsfirmaet hadde nok et alternativt syn på tid
Jeg fikk tid til å ta en telefon til forsikringa og de hadde fortsatt ikke funnet ut hvordan de skulle få meg hjem. Er det mulig tenkte jeg.
Folka på verkstedet var veldig imøtekommende og de skulle ta inn sykkelen min og se om de kunne fikse den slik at den var kjørbar igjen. Tenkte at det kanskje ble billigere enn hjemme.
Endelig kom bergingsbilen og det var ikke morsomt å se igjen sykkelen.
Med sykkelen godt plassert inne på verkstedet avtalte vi at jeg skulle ringe om et par dager for å høre status. Deretter kjørte vi tilbake til hotellet og jeg ga de andre beskjed om at de bare måtte kjøre videre så skulle jeg ordne opp her. Visste jo ikke om jeg fikk hjemreise denne eller neste dag.
Det var litt rart å se de andre kjøre videre.
Det ble noen telefonsamtaler til forsikringa før de fant ut at jeg fikk et fly som gikk om to og en halv time fra Torino. Torino ligger ca 120 km fra Aosta. Så da var det bare tida og vegen. Taxi ble rekvirert og turen hjem kunne starte.
Må innrømme at det var vemodig å reise fra sykkelen der.
Jeg rakk akkurat flyet og fant ut at turen var delt i to. Det ble mellomlanding i Frankfurt.
Flyet ble litt forsinket inn til Frankfurt så jeg fikk bare 20 minutter fra landing til jeg måtte møte for innsjekk på siste fly, så jeg håpet at det ikke var langt til gaten. Det gikk bra siden den gaten var like ved der jeg kom inn på terminalen.
Da jeg kom til OSL var det bare å vente ved bagasjebåndet. Jeg ventet og ventet og ventet men ingen bagasje kom.
Ett besøk i skranken avslørte at bagasjen min ikke hadde blitt lastet over på det nye flyet så den hadde ikke blitt med. Jeg fikk forsikringer om at bagasjen ville komme med budbil hjem til Gjøvik.
Bagasjen min dukket opp dagen etter. Sykkelen ble ikke reparert i Italia for de «fikk ikke tak i deler»
Så uka etter reiste jeg ned til Aosta med varebilen min og hentet sykkelen.
Sykkelen ble bygget opp igjen med kåpe fra Kina og deler kjøpt på eBay. Den ble som ny
Registrer
Logg inn
FAQ
Søk
Blir kanskje litt mye styr da sånt skjer i utlandet, men er og litt utenom det vanlige det blir litt ekstra minner av au 
Glimrende med eventyr fra "Gamle-dager".
