Del 2 – Malang & JemplangForrige ukes tur til fjells gav mersmak. Jeg bestemte meg derfor å ta en tur opp til samme område igjen, men denne gang via en annen rute (
https://locatoweb.com/map/single/233097853).
Det tar vanligvis ca 1 - 1,5 timer å komme seg ut av de mest tettbygde byområdene. Denne dagen begynte det derimot ikke så bra. Jeg hadde ikke kjørt mer enn halvtimen før det var bom stopp i trafikken. Da var det bare å legge seg på hjul på de lokale tohjulingene via fortau, grøftekanter, parkeringsplasser og på kryss og tvers mellom rekker av biler og tungtrafikk. Da skjønner man fort fordelen med å ha en liten sykkel her nede, da jeg selv med min lille 250 kubikker sliter med å holde følge med de små scooterne mellom bilene. Det kan jo også nevnes at tunge motorsykler har en ganske heftig importavgift her i Indonesia; en ny BMW R1200 GSA koster rundt 450 000 kr
!
Etter en stund var det klart hva som var årsak til trafikkorken; en lastebil hadde veltet og stengte halve veibanen. Dette er dessverre ikke et uvanlig syn i trafikken her; for å utnytte lastekapasiteten maksimalt er indonesere svært ”flinke” til å stable i høyden med heller vinglete og ustabil last som resultat.
Etter et par timers kjøring møter jeg på dette skiltet; da er det bare å hoste ut eksosfylte lunger og finne frem smilet.
I helgene er det svært populært for byfolk å reise opp hit, men siden det er vanlig ukedag er det lite trafikk.
De vulkanske fjellmassivene er til dels stupbratte, og veien snirkler seg oppover til over 2000 moh. mellom to vulkaner.
På grunn av det kjølige klimaet (les norsk sommertemperatur) i høyden dyrkes det som for indonesere er ”eksotiske” frukt og bær – epler og jordbær
. Det minner jo litt om Hardanger med fruktutsalg i hver eneste sving!
Første mål for turen er byen Malang. For ca ett år siden startet en gruppe studenter fra et lokalt universitet et utviklingsprosjekt i et av byens slumstrøk. De allierte seg med en malingfabrikk og satte i gang med å male....
Jeg ble sittende og prate med den parkeringsvakten etter rundturen i byen. Fordelen med å reise alene er at man lettere kommer i kontakt med de lokale. To kroner i inngangsavgift til ”fargebyen” og for parkering i et par timer er overkommelig
.
Det er nok ikke så mange utenlanske turister som kjører alene på disse veiene. Det er mange smil og undrende blikk uansett hvor jeg stopper.
I stedet for å returne hjem bestemte jeg meg for å kjøre opp fjellsiden til nasjonalparken jeg besøkte forrige uke, men denne gang via en annen rute. Veistandarden opp fjellet er ganske varierende spesielt nå i regntiden - hullete asfalt, stein, sementheller og stedvis gjørme fra små jordskred.
Ingen tvil om at det er et svært aktivt vulkansk område...
Jeg kjører til jeg kommer til inngangsporten til nasjonalparken, og velger å snu her da det begynner å bli sent og mørke skyer truer i horisonten. Myndighetene begynner å forstå at det er penger å hente fra turister. Inngangsavgiften en har økt fra 50 kr til 200 kr i løpet av et par år...de lokale slipper unna med et par tiere.
En kopp kaffe med frodig utsikt før jeg returnerer hjemover.
Jeg slipper ikke unna regnet i dag heller. Det skal ikke lange regnskyllet til før veiene begynner å bli elver og trafikken begynner å stoppe opp. Jeg søker raskt tilflukt i et skur for å skifte til nyinnkjøpte regnklær, så jeg klarer å holde meg forholdsvis tørr til jeg kommer meg hjem denne gang.
[/url]
Registrer
Logg inn
FAQ
Søk
