Høst tur. En hyllest til global oppvarming. Dag 1, 2 og 3
Posted: 19 Sep 2016 23:19
Undertegnede hører til skaren som ønsker å kjøre Aursjøvegen.
Det har passet først nå, og det fine været over sørlige Norge senere tid har gjort det mulig.
B040 har lekt med samme tanke, så vi bestemte oss for å leke sammen.
Reiseruten
Vi dro avgårde tidlig torsdags morgen. Tåka låg tykk i lavlandet. Så vi satte kursen mot enkleste vei til Kongsberg. Fortsatte videre retning Lampeland, men ved Svene svinga vi inn på gamleveien og fulgte den så langt vi kunne.
Vi kom inn igjen på Rv40 like før Rollag. Svinga innom Nummedal Kro for dagens første kaffestopp, men de åpna ikke før om halvannen time, så vi lånte benken deres og drakk medbrakt. Tåka hadde mistet grepet, og sola begynte å varme.
Fulgte Rv40 et stykke videre, Like før tunnelen (vel, i allefall et hull) ved Nedre Raustå svinga vi av og satte kursen mot Haglebu.
Asfalten tok slutt etter bommen ved Heimflotin. Veien holder grei standard og er jevnlig trafikkert. Vi møtte flere biler underveis.
Idyll i skogen på morakvisten.
Fra Haglebu kjørte vi mot Bromma og fulgte Rv7. Neste stopp Gol.
Etter påfyll av kalorier fulgte vi Rv52 til Robru (dvs retning Hemsedal) hvor vi svinga av og sikta oss inn på Golsfjellet.
Begynner på Golsfjellet
Vi lot Garmin ta seg av både navigering og veivalg. Når jeg ser på kartet i ettertid tror jeg ikke mrG behøver å stå på torget å skryte.
Vi kom riktig nok frem, men hadde vi kjørt Polsk lastebil ville der bli trøbbel i tårnet.
Kunne ikke klage på været.
Etter en kaffepause ved Pyttingen, (i nordenden av Midtre Syndin, et vann som Basecamp for øvrig ikke tar seg bryet med å vise), kjørte vi videre og fulgte mrGs røde strek.
Brått skar streken avgårde inn i huttiheita, og vi (jeg) skjønte ikke bæret. Vi snudde rundt for å investigere og kjørte sakte tilbake. Og der, i grøfta, såg vi en stripe opp i skogen som lot seg gjøre å kjøre på. (tenk om vi hadde kjørt lastebil ).
Garmin tar seg altså ikke bryet med å vise en relativt stor innsjø, men kaller en stripe i skogen, så trang at maks rumpebredde er XXL for vei.
Nåvel, har man gått kurs så har man gått kurs. Vi girer ned og kjører trøstigt i vei.
”Veien” består av gress/jord, ispedd store steiner og små gjørmehull. Mine tanker går til gutta med Autosol og poleringsfille. Her ville det bli mye godt arbeid.
Etter ca 15 min blir veien tørrere og bredere, og vi havner etter hvert over på en grei veistandard igjen.
Etter bensinfylling på Ryfoss (langs E16) gikk ferden videre over Slettefjellet til Beitostølen.
Vi kjørte høyt og lavt, og utsikten gikk fra fin til drittfin.
Fra Beitostølen fulgte vi korteste vei til Vågåmo, som var dagens mål.
Jotunheim vegen i høstfarger
Vi kom frem så tidlig at vi bevilget oss selv en ekstra runde, så vi kjørte raka sporet retning Blåhøe.
På veien opp til Blåhøe var sola begynt å stå lavt på himmelen. Lyset gav et trolsk stemning som er vanskelig å gjengi.
Motivet er vel selvforklarende.
Sola kom stadig lavere.
Etter nedkomst fra Blåhøe skulle vi fylle bensin, enkelte hadde en kjede å smøre, og så hørte vi lyden av skummende korndrikk i det fjerne.
Etter bensinfyllingen dro jeg hesten kjekt på midtstøtta, og slang til B040 ”du får poppe en kald en mens jeg smørrer kjedet”.
Dro inn sidestøtta og trykka på startknappen. ( ). Den store stillheten overdøvde alt.
Ingen reaksjon, ingen lyd, nada, zilch. Prøvde å ta midtstøtta ned og opp, tukla med stopp bryter, prøvde alt vi kom på. Nada…
Ved å se på sykkelens display ser det ut som den fortsatt står i ”Stopp” modus (dvs stoppknappen aktivert). Alskens jukking på nevnte knapp forble resultatløst.
Vel. Hotellet låg på andre side av veien, så hesten ble parkert og pikk og pakk ble lastet av og bert over veien.
Vi sjekket inn, og det var dags for litt mat og en tenkepils. Rusla over gata litt senere på kvelden i håp om at hesten hadde kommet på bedre tanker.
Spaserturen ble resultatløs, men jeg informerte hesten om at om ingen forbedringer skjedde over natta kunne han bare skyte en kvit pil etter å få komme hjem til garasjen i hyggelig selskap med de andre Bayerske gampene. Han ville bli satt på en dieseldrevet bergingsbil, solgt til en vegetarianer og erstattet med en Honda.
Vi avrunda kvelden og gjorde oss klare for tidlig start neste morgen, litt spente på hvordan dagen ville bli.
Det har passet først nå, og det fine været over sørlige Norge senere tid har gjort det mulig.
B040 har lekt med samme tanke, så vi bestemte oss for å leke sammen.
Reiseruten
Vi dro avgårde tidlig torsdags morgen. Tåka låg tykk i lavlandet. Så vi satte kursen mot enkleste vei til Kongsberg. Fortsatte videre retning Lampeland, men ved Svene svinga vi inn på gamleveien og fulgte den så langt vi kunne.
Vi kom inn igjen på Rv40 like før Rollag. Svinga innom Nummedal Kro for dagens første kaffestopp, men de åpna ikke før om halvannen time, så vi lånte benken deres og drakk medbrakt. Tåka hadde mistet grepet, og sola begynte å varme.
Fulgte Rv40 et stykke videre, Like før tunnelen (vel, i allefall et hull) ved Nedre Raustå svinga vi av og satte kursen mot Haglebu.
Asfalten tok slutt etter bommen ved Heimflotin. Veien holder grei standard og er jevnlig trafikkert. Vi møtte flere biler underveis.
Idyll i skogen på morakvisten.
Fra Haglebu kjørte vi mot Bromma og fulgte Rv7. Neste stopp Gol.
Etter påfyll av kalorier fulgte vi Rv52 til Robru (dvs retning Hemsedal) hvor vi svinga av og sikta oss inn på Golsfjellet.
Begynner på Golsfjellet
Vi lot Garmin ta seg av både navigering og veivalg. Når jeg ser på kartet i ettertid tror jeg ikke mrG behøver å stå på torget å skryte.
Vi kom riktig nok frem, men hadde vi kjørt Polsk lastebil ville der bli trøbbel i tårnet.
Kunne ikke klage på været.
Etter en kaffepause ved Pyttingen, (i nordenden av Midtre Syndin, et vann som Basecamp for øvrig ikke tar seg bryet med å vise), kjørte vi videre og fulgte mrGs røde strek.
Brått skar streken avgårde inn i huttiheita, og vi (jeg) skjønte ikke bæret. Vi snudde rundt for å investigere og kjørte sakte tilbake. Og der, i grøfta, såg vi en stripe opp i skogen som lot seg gjøre å kjøre på. (tenk om vi hadde kjørt lastebil ).
Garmin tar seg altså ikke bryet med å vise en relativt stor innsjø, men kaller en stripe i skogen, så trang at maks rumpebredde er XXL for vei.
Nåvel, har man gått kurs så har man gått kurs. Vi girer ned og kjører trøstigt i vei.
”Veien” består av gress/jord, ispedd store steiner og små gjørmehull. Mine tanker går til gutta med Autosol og poleringsfille. Her ville det bli mye godt arbeid.
Etter ca 15 min blir veien tørrere og bredere, og vi havner etter hvert over på en grei veistandard igjen.
Etter bensinfylling på Ryfoss (langs E16) gikk ferden videre over Slettefjellet til Beitostølen.
Vi kjørte høyt og lavt, og utsikten gikk fra fin til drittfin.
Fra Beitostølen fulgte vi korteste vei til Vågåmo, som var dagens mål.
Jotunheim vegen i høstfarger
Vi kom frem så tidlig at vi bevilget oss selv en ekstra runde, så vi kjørte raka sporet retning Blåhøe.
På veien opp til Blåhøe var sola begynt å stå lavt på himmelen. Lyset gav et trolsk stemning som er vanskelig å gjengi.
Motivet er vel selvforklarende.
Sola kom stadig lavere.
Etter nedkomst fra Blåhøe skulle vi fylle bensin, enkelte hadde en kjede å smøre, og så hørte vi lyden av skummende korndrikk i det fjerne.
Etter bensinfyllingen dro jeg hesten kjekt på midtstøtta, og slang til B040 ”du får poppe en kald en mens jeg smørrer kjedet”.
Dro inn sidestøtta og trykka på startknappen. ( ). Den store stillheten overdøvde alt.
Ingen reaksjon, ingen lyd, nada, zilch. Prøvde å ta midtstøtta ned og opp, tukla med stopp bryter, prøvde alt vi kom på. Nada…
Ved å se på sykkelens display ser det ut som den fortsatt står i ”Stopp” modus (dvs stoppknappen aktivert). Alskens jukking på nevnte knapp forble resultatløst.
Vel. Hotellet låg på andre side av veien, så hesten ble parkert og pikk og pakk ble lastet av og bert over veien.
Vi sjekket inn, og det var dags for litt mat og en tenkepils. Rusla over gata litt senere på kvelden i håp om at hesten hadde kommet på bedre tanker.
Spaserturen ble resultatløs, men jeg informerte hesten om at om ingen forbedringer skjedde over natta kunne han bare skyte en kvit pil etter å få komme hjem til garasjen i hyggelig selskap med de andre Bayerske gampene. Han ville bli satt på en dieseldrevet bergingsbil, solgt til en vegetarianer og erstattet med en Honda.
Vi avrunda kvelden og gjorde oss klare for tidlig start neste morgen, litt spente på hvordan dagen ville bli.