Dag 4, Tirsdag. Skarsvåg Storslett.
Vi var nå ferdige med Finnmark. NN er fint også videre vest over. Men det er langt hjem, og vi ønsket å være hjemme om ca en uke. Vi valgte derfor å ”transportere” oss retning Lofoten og heller ha en tilgodelapp på Troms og de ytre strøk og kjøre et stykke på E6.
Kirkeporten Camping, Skarsvåg.
Skarsvåg
Været fortsatte der det slutta kvelden før, dvs. strålende sol. Turen tilbake retning Olderfjord og videre E6 over Skaidi til Alta ble en ren parademarsj i fin utsikt ispedd blå himmel og solskinn.
Kommentar overflødig
Der stod turister på nesten hver en odde og fotograferte, og mange har nok fått minner for livet.
Hadde et par beinstrekker underveis, og første ordentlige stopp ble Skaidi (hvor man må velge om man kjører til Alta eller Hammerfest.
I Skaidi var det dags for et næringsrikt måltid.
Etter påfyll av helsekost og kaffe fortsatte vi mot Alta. Der stoppet vi en god stund. Madammen har familie der, og man kan vanskelig kjøre forbi uten å stoppe.
Det er noe med elv og skog som appellerer til urmennesket i en,
Det var således langt på dag før vi fortsatte mot Storslett og Fosselv camping hvor vi hadde reservert hytte.
Det fine været holdt seg, og veien forbi Kåfjord låg bada i sol og veistøv. (pga. veiarbeid).
Eneste som minner om aktiviteten i Kåfjord for over 70 år siden er et lite skilt som peker på veien til Tirpiz museum. Hadde lyst å stoppe for å ta bilder, men kolonnekjøring grunnet veiarbeid gjorde det krøkkete å stoppe.
Litt rart å tenke på at dette stille idylliske stedet en gang var i krigsherrenes fokus og utsatt for flere angrep fra både luft og vann. De store skipene må ha ruvet godt i landskapet. Bombingen hvor de benyttet ”Tallboy” (12000 pund, stridshodet inneholdt 2,4 tonn Torpex, som var det mest explosive de hadde, ca 20% kraftigere enn TNT) må ha laget et himla spetakkel mellom fjella.
Vel, neste gang jeg kommer hit er vel SVV ferdig med sitt, og da skal jeg sette av tid til både bilder og besøk av Tirpiz museet i Kåfjord.
Nå var det bare å følge kortesjen som dilta bak følgebilen og nyte sola og veistøvet.
E6 har sine stunder
Vi stoppa i Burfjord og spiste middag før siste etappe ble foretatt.
Frem til nå hadde været vært praktfullt. E6 går lang Kvænangen et stykke, og nå kunne vi se tåke ut i fjorden. I oppstigninga til Kvenangsfjellet kom vi inn i tåka, og klatra etter hvert over den. Et trolsk syn når man ser at fjorden blir fylt opp av tykk hvit bomull. Ned fra fjellet var det ikke så langt igjen og tåka ble blitt byttet ut med lavt skydekke. Total forandring i løpet av 20 min.
På vei opp Kvenangsfjellet
Fosselv camping er ikke så mye å si om. Da vi ankom og skulle få tildelt nøkkel til hytta stod der en gjest med tydelig opphav fra Vestlandets våteste by. Han var tydeligvis litt begeistra for dama bak disken, uten at situasjonen på noen måte kunne oppfattes som gjensidig begeistring. Vi kom litt i prat med fyren, dvs. han prata og vi lytta. Han kjørte campingvogn og hadde kjørt gjennom Sverige og Finland, og skulle kjøre Norge hjem. Han hadde kjøpt inn masse øl før grensa til Norge, og det var så billig at det var moro å få hodepine.
Virka som om han prøvde å ha det moro.
Vi ble også invitert ned til vogna hans, men meddelte høflig at vi måtte pakke ut av sykkelen og se det an.
Etter å ha brukt litt tid på å tømme sykkelen og sette på kaffevann i hytta banket det på døren.
Der stod vår glade venn og ville by på prøvesmaking av billig gledesvann innkjøpt i Finland.
Det var ikke noe vondt i fyren, han var bare i godt humør og over middels meddelsom, så vi inviterte han inn i hytta og smakte på ”varene”. Det var greit nok, men glir nok uaktet over i historien. Etter å ha snakket (mest lyttet) en stund med vår glade gjest ringte telefonen hans. Han ble etterlyst av sin kompis og tauet tilbake til vogna.
Utover det fikk vi bare rydda litt (slik er det å ha med sjefen på tur, skal f.. rydde hvor hun enn er) og slappet av, og så var den dagen slutt.
Dag 5, Onsdag. Sorslett Lødingen.
Passasjeren våknet opp og var ikke helt i form (ikke noe helsepersonel fra Skiippagurra i nærheten som kunne hjelpe).
Vi bestemte oss derfor å ta enkleste vei til Lødingen, dvs E6.
Lødingen ble valgt fordi der var ledig overnatting. Dette ga oss to alternativ for Lofoten: Enten kjøre Lødingen – Å t/r som en dagstur, eller kjøre til Å og ta kveldsferga fra Moskenes til Bodø.
Passasjeren er ikke serlig motivert for en reise over åpent hav på 3-4 timer, så vi la opp til Lødingen – Å t/r dagen etter.
E6 har fått blandete omtaler i andre strenger og det er ikke så mye å tilføye.
Vi starta fra Fosselv camping med en enkel bevertning innabords og tenkte å stoppe underveis for utvidet frokost. Vi skulle tross alt kjøre E6….
Hva skal man si? Vi kjørt og kjørte. Der var godt utvalg i camingvogner og bobiler, men kafeer var det lite av. Etter hvert ble kaffetørsten nesten prekær, og vi havna på en benk ved et samvirkelag hvor de også solgte bensin. Utvidet frokost ble til medbragt pulverkaffe og rosinboller.
Vi tråkla oss videre, og i Nordkjosbotn stoppa vi for lunch.
Resten av dagen forløp med samme spenningsnivå. Grunnet trafikkmengden var stopp i veikanten for fotografering ikke et alternativ.
Til nå har jeg tatt mange bilder hvor jeg stopper på hvitstripa, setter på varselblink og tar bilder med apparat som ligger i tankvesken. Har passet på å stoppe på steder hvor jeg er synlig for annen trafikk på god avstand i begge retninger.
Været var grått og passasjeren var bare glad for å komme seg fram enklest mulig.
I Bjerkvik forlot vi E6 og slo inn på E10. E10 holder samme spenningsnivå som E6.
Nøytralt sett er det egentlig ikke noe å utsette på verken veien eller naturen rundt nevnte strekninger. Men etter et par dager med blå himmel og veiruter som tar helt pusten fra en blir man blasert. Dette i kombinasjon med grått vær med regn i lufta gjorde dagen til en ren transportetappe.
Spiste dagens siste måltid på Tjeldsundbrua kro.
Vurderte å svippe ut til Harstad og kikke på Adolf kanonen plassert på Trondenes fort. Dette er trolig siste gjenværende 40cm kaliber stor-kanon. De andre rundt omkring i verden ble demontert etter krigen. Kanonen i Harstad ble tatt vare på av frivillige fra forsvaret og er etter sigende fortsatt i god stand og et imponerende skue. Ikke bare kanona, men hele anlegget som ble bygget, inkludert bunkers, ammunisjonslager, optisk sikteutstyr inkludert mekanisk computer for distanse til målet, vind, luft trykk og temperatur. Tyskerne skjøt veldig nøyaktig så lenge de hadde målet i sikte. Radarsiktene deres derimot dugde ikke. Anlegget på Trondenes er absolutt verdt et besøk om man finner slikt spennende. En herlig blanding av grov kaliber våpen og finmekanikk i styringen. Man har faktisk sjekket siktemidlene opp imot moderne lasersikte, og de mekaniske siktene kan måle seg i nøyaktighet med moderne hjelpemiddel (men svært plasskrevende. Hele siktecomputeren dekker 8 -10 kvadrat – meter). Kanonene ble egentlig bygget for å plasseres på tyskernes nyeste krigsskip, Friedrich der Große og Großdeutschland, men skipene ble aldri bygget og man satte kanonene på land som forsvarsverk.
Nåvel, klokka gikk, madammen var ikke motivert og jeg hadde vært der før, så vi kjørte direkte til Lødingen med kun ett kaffestopp. Rasteplassene langs veien manglet konsekvent benker, så det ble stående kaffepause. Ikke optimalt, men greit å kunne strekke på beina.