Ahh, jeg støtte på deg da jeg gikk inn! Right?
Jeg skal legge ut bilder og sånt fra turen i går. Jada.
Men først må jeg visst få skrevet av meg dagens begivenheter, kjenner jeg.
For jeg har gått og telt på knappene, alle jeg kunne finne omtrent, om jeg skulle stalle nå eller ikke.
For den som lurer på hva det egentlig vil si å telle på knappene, så ta en titt på filmen "Tre nøtter til Askepott" på julaften som kommer.
Der hvor hun står utenfor slottet og lurer på om hun skal våge å gå inn, og til slutt teller på stolpeknoppene på den gedigne steintrappen utenfor. Skal, skal ikke, skal, skal ikke... skal. På samme måte kan man telle på knappene på skjorta si. Sånn, så lærte vi noe nytt i dag også.
Det har jeg også gjort ... the hard way. Jeg har velta.
To ganger på én grådig forkortet sesong, det var litt vel sånn æsj, altså. Og så på "stalle-dagen", til og med.
For jeg har altså stalla, det ble mye frem-og-tilbake-tenking, og en nokså grundig analyse av kalenderen for ukene som kommer.
På hverdager kommer jeg til å jobbe. Helgene i hele november er fullbooket. Deretter kommer desember, med ekstra innsats på jobb pga. julestria, og plutselig har vi januar. Da skal det ha gått ca 60 dager, og da er det like greit å stalle. Dessuten begynner det å bli saaaabla kaldt å kjøre, bortsett fra når man er akkurat i sola, men det kan man jo ikke være hele tiden.
Jeg har avtale med et verksted som har fått god omtale, men som jeg aldri har vært på. Tanken om å ta en kosekjøretur dit en gang før jeg skal stalle, bare sånn at jeg greier å finne frem når dagen kommer, har jeg ikke greid å følge opp. Først har jeg vaska dyret litt, dvs aller først måtte jeg jo ut og kjøpe bilshampo til den, for det hadde vi visst ikke stående likevel. Etter litt kos og pleie med herligheten, registrerte jeg at klokka gikk fullstendig ifra meg. (What else is new??) Heldigvis har jeg litt løse tøyler i jobbsammenheng noen av dagene, deriblant mandager, og kunne trygt sende avgårde en melding til min medarbeider om at "du, jeg må levere kjøretøy på verksted, blitt litt forsinka, sorry...", og så var den saken i orden.
Saler opp. Ut på tur. Kosekjører innover mot Oslo, tar omveier via Strømmen og Lørenskog, og kjenner på det å kjøre. Mimrer tilbake til de første prøveturene tidligere i sommer. Så mye som har forandra seg! Jeg pleide å føle meg ukomfortabel i 80 og 90. Nå er jeg avslappet i 110. Mykere i kroppen, kvikkere i reaksjonene, rett og slett "husvarm" på sykkelen. Tragisk å skulle "stalle" nå, men ... jeg har jo bestemt meg, har jeg ikke?
Flagrer forbi Ryen, og begynner å konsentrere meg. Vet at jeg skal ta av fra E18 i ett bestemt veikryss ved Ski. Pusler ut på veien, følger E6, og innbiller meg at jeg skal finne E18 derfra. Havner like ved Tusenfryd, der er det iallfall skilta mot E18, så kjekt da - kjenner det napper voldsomt i meg, en liiiiten tur ut på Grava først, bare en liten kaffe, jo kom igjen da... Nei, skal levere sykkel! Jammen bare en liiiiten omvei.... Nei, verksted, nuh.
Jeg fant E18. Men hvilken vei skal man?? Jeg skulle til Ski. Er det mot Oslo nå, eller er det andre veien?? Ha'kke peiling! Tar en sjans, og kjører i vei. Neste avkjøring går mot Kolbotn. Njaaaa... ligger Ski mellom Kolbotn og Oslo? Njaeeei, gjør vel ikke det? Kjører litt videre. Neste avkjøring er mot Holmlia! Okei, greit, jeg har tatt feil, jeg tar hintet. Snur der, og tar beinveien tilbake der jeg kom fra. Lav høstsol midt imot gjør meg tilfreds med nyvaska visir, men selv om det er reint, er det omtrent håpløst å se skiltingen. I siste liten får jeg et glimt av "Ski" på et skilt, og riktig nummer på riksveien. Yess! Tar av og befinner meg i riktig industriområde. Men fortsatt har jeg den etter hvert irriterende lave høstsola midt i fleisen, så jeg senker hue for å få solskjerming av hjelmen, mens jeg titter litt opp mot sidene i håp om å finne rett bygning. Det skal jo være i denna veien ...
Kjører gjennom hele industriområdet, fortsetter rett frem et lite stykke til, og finner ut at jeg må snu. Jeg ER i riktig vei, jeg må bare finne rett nummer. Må snu, sikkert lettere å se når jeg får sola i ryggen. Triller opp en liten bakke mot et hus, skal snu .... og kræsj, der ligger denna nybegynneren, med rumpa i asfalten og sykkelen over seg.
Jeg aner ikke hva som skjedde, kan hende jeg var for eplekjekk og kjapp, og ikke hadde beina godt nok i asfalten i det jeg skulle svinge og rygge i nedoverbakke samtidig. Selv er jeg nesten litt redd for at det er noe gæernt med motorikken og nevrologien i kroppen.
Enkelte tenker nå "har du teipa fast daumannsknappen?" ...
Nei, jeg har ikke det for tenk.
Den kom til nytte, og panikken steig i meg da jeg så dråper som falt ned på asfalten, fra sykkelen min. Av med tenninga og ut med nøkkelen, brennkvikt! Jeg har sikkert sett alt for mange Hollywood-filmer. Heldigvis fikk jeg ikke beinet i klem under sykkelen (ikke denne gangen heller), så jeg kom meg kjapt på beina. Slo meg ikke heller. (Trodde jeg. Kjentes ikke slik ut da. Adrenaliiiiin....
)
Jeg summa meg litt, dro av hansken og strøk med fingrene ned på den våte flekken på asfalten. Det luktet bensin, men farven var forunderlig brun... Vet da søren hva det var. Tittet rundt meg og fant rester av blinklyset borte i gresskanten, og kula fra ytterst på clutch-hendelen like ved. Plukket med meg restene og puttet i lomma. Tok meg sammen litt til, samlet krefter, og fikk faktisk sykkelen på beina. Helt alene. Greit, vi skrur opp courage-nivået litt til, inn med nøkkelen og .... nei, vil ikke starte. Neeeeeeei!!!
Men verkstedet, da. Det skal jo ligge rett borti veien. Jeg må bare finne det ...
Parkerer sykkelen etter å ha prøvd et par ganger til, tar sekken på ryggen og rusler betuttet bort. I enden av veien blir jeg forbikjørt av kompisen min som skulle hente meg etter at jeg hadde levert sykkelen ... En trøstens armkrok og en god klem, og så fikk jeg manna meg opp og prata med verkstedmannen.
En snill verkstedmann, som forstod situasjonen kjapt, heiv seg i bilen, tok meg med, og dro bort og titta på dyret mitt. Etter noen sekunder hadde han fått start på den, han bare skrudde gassen på "full måkkings" og inn med startknappen. Sykkelen ga fra seg et kjempehost, og en svart røyksky sto ut av eksosrørene. Og sykkelen gikk. Yayyy! Min gode kamerat fulgte etter meg, og hadde plukka med seg hjelmen min (han kjenner meg visst...
) - og dermed fikk jeg kjørt sykkelen pent bort på verkstedet, i stedet for å måtte skyve/"gå" den bortover.
På det verkstedet skifter de nok blinklyset mitt, ja. Og fikser clutch-hendelen. Og steller pent med stakkaren resten av vinteren, mens jeg drar hjem og slikker sår. Neida, ikke fysiske sår, bare mental-emosjonelle.... mens jeg kjenner stivheten tiltak i hofte, arm og skulder, for ja, jeg har slått meg. Men jeg har også plukket opp litt lærdom, for verkstedmannen nevnte noe om våte plugger og å dra til med full gass, så forbrenningsprosessen får litt ekstra luft. Noterer meg bak øret og putter i kunnskapssekken, som gjerne kan bli stappfull men aaaaldri tung å bære for det.