DrGreve wrote:
Det må være det største stråmannsargumentet jeg har lest så langt i 2019
Her bygger du opp en argumentasjonsrekke basert på synsing og fremsetter det som fakta.
For det første, det finnes ikke noe bevis på at sjøfolkene ble lovet at pengene skulle utbetales til hver enkelt sjømann etter krigen. Dette var også hovedgrunnen til at Høyesterett kom til den konklusjonen de gjorde, sammen med Oslo Byrett i første rettsrunde. Faktisk så visste ikke de seilende om disse pengene før krigen begynte å nærme seg slutten. Jeg har trålet alle relevante dokumenter på Nasjonalbiblioteket for å finne bevis for en slik avtale og når jeg ikke finner et sånt bevis så tviler jeg på at du har det. Derimot finnes det indikasjoner på at det forelå en avtale med engelskmennene om at pengene skulle avsettes i et fond, selv om engelskmennene i forbindelse med rettsprosessene sa at de ikke ville blande seg inn i hvordan pengene ble forvaltet.
Det andre er at du blander snørr og bart ved å sammenstille Nortraship sin befraktningsdel med Nortrashipfondet. Hvordan staten og rederne ordnet seg i mellom med tanke på erstatning og oppbygging av flåten etter krigen har ingen relevans til fondet, ei heller noe de seilende hadde noe med. Forøvrig så satt staten igjen med 818 millioner kroner etter oppgjøret som kom godt med i den situasjonen Norge var i etter krigen.
Det tredje er at sjøfarten var den eneste næringen Norge hadde, bortsett fra litt fiske, som kunne bringe valuta inn i landets økonomi og det var avgjørende for landets oppbygging at sjøfarten fikk fart på seg. Og i tillegg var det et middel for å skape jobber.
Men jeg er enig i at de seilende under krigen ble behandlet uverdig og burde blitt mer ære til del.
Vel, fordelen med å ha levd en stund er at man husker litt lenger bak i tid.
Jeg er riktig nok født et godt stykke etter krigen, men samtidig er jeg så gammel at jeg kjente flere krigsseilere.
Jeg ha bare deres ord på hva de oppfattet og opplevde. Og jeg har fått bekreftet av andre hvordan de kom hjem etter krigen og hadde klar formening om at pengene deres kom, og at de skulle bygge videre på livet basert på sine penger.
Videre har jeg observert hvor skruppelløs Staten kan agere, og skipsrederne er ute etter å tjene penger, de verken drev eller driver blåkors..
Man kan selvsagt velge og sitte med blå øyner og tro at rederne tjente sine penger av ren patriotisme, og de agerte kun for landets beste, og at mange sjøfolk som uavhengig av hverandre fortalte identiske historier bare fablet. Om man tror at en rettsak får frem den eneste fulle sannhet, og at Staten og rederne ikke hadde midler og advokater til å kjøre over en gruppe mennesker som "låg nede", vel det står man fritt til å tro.
Man kan hevde at avtale om hyre-nedsettelse ble gjort i henhold til representanter for sjøfolkenes organisasjoner. Men hvem var disse representantene som agerte på sjøfolkenes vegne? En nordmann, og resten fra England. Og den Norske representanten hadde lite kunnskap om historien bak krigsrisiko tillegget. Det var således på ingen måte representanter innvalgt av sjøfolkene.
Mange sjøfolk var høyst skeptisk til avtalen. Når de kom til USA var der mulighet til å stå av og søke hyre på skip som seilte i andre farvann.
Situasjonen var ille nok til at Trygve Lie ble sendt til New York og berolige sjøfolka. Selvsagt har han ikke dokumentert alt han sa, der han benyttet sitt omdømme til å skape tillit. Og informasjonen han formidlet kunne selvsagt ikke bevises. Mange av kandidatene var døde, og de som kunne vitne ble stempla som upålitelige fylliker. Så, riktig, det ble ikke lagt frem bevis som fratok staten retten på pengen i rettsaken i 1954.
Jeg skjønner politikernes dilemma med oppbygging av landet og alt det der. Og penger i fondet som bare låg der og fristet.
Noen skarpskodde advokater samt mulighet for å sparke folk som ligger nede var alt som skulle til.
Uansett, nå er alle seglerene bort. Kun den sleipe sekretæren til sjømansforbundet som fortsatt lever...
Om hundre år er alt glemt.