Som sagt, fred med seg selv, skal man ikke kimse av. Er ikke alle som har den luksusen.
Men når man først har landa på en GSA, senker roen seg liksom, det er ikke mer å jage etter.
Toppen av næringskjeden er et fredelig sted
Etter å ha studert soloppgangen, blei det en liten cowboystrekk før det blei alt for varmt å ligge i soveposen. Opp og hopp.
Kjøkkenutstyret stod på samme plass, og idet jeg skal til å tenne opp gassblusset hører jeg en motorsykkel i det fjerne. En Vtwin av noe slag, i rolig tempo. Over haugen i vest kommer en tur-rigget V-strom, han stopper nedpå veien og ser på leiren min.
Jeg inviterer på frokost, men han takker høflig nei, har langt å kjøre idag, sier han.
Jaja, det er hans tap, tenker jeg, mens lukten av smørsurret bacon sprer seg utover nærområdet
Bacon, egg, litt ost,... det blir en bra eggerøreomeletthybrid.. sammen med polarbrød selvsagt.. kald juice (henta en pose med snø om kvelden) og svart te. (er jo ikke spes glad i kaffe)
Etterhvert er leiren rigget ned, jeg har stokka litt om på bagasjen, og er klar til avgang. Det siste jeg tenkte var:
Faen, denne kartongen med egg må jeg få en pose på, når jeg kommer ned til Kvam
Må forresten komme med en saksopplysning, om noen ser seg frista av en overnatting her oppe. Denne fricampen her, har fasiliteter..
ca 100mtr unna, står en utedass, og den er mer en grei nok, om du ikke kan vente til du er nede i sivilisasjonen igjen
Så legger jeg ivei, nedover mot Frydalen, forbi setervoller, beitende kyr, sauer, geiter, melkeramper og laftede stølshus.
Et fantastisk område, så levende og vakkert. Som hentet ut fra en Ivo Caprino film.
Peer Gynt Seterveg går en runde her i innfallsporten til Rondane, før veien får asfaltdekke, og leder meg ned til bygda Kvam, som ligger ved gamle E6 gjennom Gudbrandsdalen.
Posen jeg skulle hatt til eggene mine har jeg allerede glemt, men på vei opp mot Otta kommer jeg på det igjen.
Stopper i veikrysset der man kan ta av mot Heidal og Randsverk. Her er en landhandel, og siden jeg er litt dårlig heimantereist (uttrykk fra Hardanger, når man har glemt noe hjemme, som man burde hatt med...f.eks tannkost) blir det litt shopping her, og morrastell/tannpuss på den strøkne WCen på kroa der.
Jeg filosoferer litt over veivalget videre, og havner på den brede vei, oppover til Dovre.
Via Heidal og Vågå ville vært fint, men tatt mye mye lengre tid.
og pose på eggekartongen... blir glemt...igjen.
Så straka vegen til Dovre (Hainn kjøre EEEEEEEEE sæks, deinn strakaste vei) der det selvsagt blir en is på handelslaget, og jeg ser at jeg er for seint ute til å få med meg morrasangen i Gudshuset på Fokstugu. Det var nå utgjort, jeg som har med "veien til Gud" i tåppbåxen, og allting... jaja.
Viktigere ting på gang, Grimsdalsvegen er neste perle.
Og denne perla er stor altså, bare oppstigningen fra Dovre kan få fram "dei gode kjenslene" du veit.
Det står ingenting om hva MC koster her, og med en fin forbikjøringsmulighet på sida der, benytter jeg meg av den....
dessuten, om dette er veien til Gud (hvem vet) synes jeg det er noe småfrekt (rett og slett litt katolsk) å be om bompenger.
Under planleggingen har jeg lagt inn Haverdalssetra som en mulighet, og med deilige temperaturer og passe med skyer, legger jeg turen mot høyre, ved avkjørselen.
Det begynner med grusautostrada, men etter en stund, der man bikker ned i Haverdalen, blir det en fantastisk to-spors vei.
Jeg har en stopp på Haverdalssetra, de reklamerer med både vafler og rømmegrøt, men jeg kjenner at frokosten fortsatt dominerer følelsesregisteret mitt, jeg er ikke LITT sulten engang.
Men en iskald cola glir alltid nedimellom, og etter en liten stund returnerer jeg på vei mot Grimsdalen.
Et vakkert sted dette, jeg har forhåpentligvis ikke vært her for siste gang .... vaflene er fortsatt uprøvd, rømmegrøten likeså.
Tilbake mot Grimsdalsvegen, denne perla som figurerer i de flestes favorittliste.
Litt mer trafikk her, men langt fra noe som er plagsomt, dog kunne svenskene på utkikkspunktet hatt seg vekk når jeg kom
Veien gjennom Grimsdalen holder vel eeeeegentlig litt for fin standard, men området er såpass nydelig, at jeg egentlig er fornøyd med å sitte å kjøre, og ta innover meg naturinntrykkene.
Lurer forresten på om det er fisk i elva her!?
Jeg svinger av ved Grimsdalshytta, og tar en pause ved elva, omgitt av bobiler på fricamp.
Dette er en sånn nydelig plass, at jeg spretter en boks cola til, og setter meg ned i gresset og funderer hva jeg skal finne på nå.
Desverre er her ingen nettverk å oppdrive, så planleggingen min foregår kun i hodet.
Men det får bli den opprinnelige planen enn sålenge
Videre nedover på vei mot Folldal er det som å kjøre asfalt, jeg stopper tidvis og tar bilder. Ene gangen kommer det en eldre kar på en gammel BMW, med det største smilet jeg har sett på lenge. Han stopper, og sier " Er det ikke fantasisk.... for et område!!"
Det er vanskelig å være uenig i dette, vi har oss en prat, før han kjører videre på sin vel 50 år gamle sykkel, som han hadde kjøpt ny, dengang
Hadde lyst å prøve meg på en sidevei opp til ei seter, og videre til noen gruver, for så å komme ned i Folldal.
Men etter en realitycheck på Facebook (takk til OTCgruppa der... den er fantastisk) så fant jeg ut at den veibiten er fullt kjørbar, men ikke tillatt uten løyve. Dette er et naturreservat, visstnok, og igjen, det er ikke årstida for slike stunts.
Så, den vanlige veien får holde idag.
Etter litt att og fram, pga noen grusveier som er merket med "privat", ender jeg opp på denne veistubben oppe mot Folldal.
Skikkelig GS mat, her får etterhvert både fører og sykkel mulighet til å jobbe litt for føden. Havner nedi en bakke som stort sett består av sand.. ja, den løse, fine typen.
Etter en gjesteopptreden på asfalten, svinger jeg høyre på Grimsbu, ved den gamle BP stasjonen. Skulle gjerne hatt kloa i en slik pumpe selv..
Dette er visst endel av TET ruta som alle "hyler" om, de første kilometerne er strøkne, men når jeg svinger venstre inn på "Reinlivegen" som jeg har lagt inn på ruta, endrer turen karakter.
Veldig....fort.
Dette er ikke mye vei, det må være lenge siden det har vært noen bil oppover her, for utvasking og erosjon har fått jobbe i fred over lang tid.
DETTE... er på Kanten av hva komfortsona mi kan takle... Det humper og slår, og å stoppe, for å sikre eggene mine (alt man plutselig kommer påer bare å glemme... Jeg må opp bakken først. Jeg sender en vennlig tanke til meg selv, for at jeg har hatt ettpar gode treningsturer i Portugal, for her trengs teknikker som jeg neppe hadde hatt inne, uten litt terping der nede. Men opp kommer jeg, og her er noen gamle greier... taubane faktisk.
Jeg må ta noen bilder her, før jeg lurer meg rundt og ned i en dal. Her er noen bekkefar, og i den fuktige sanden og gjørma kan jeg se spor etter andre sykler... både avtrykk etter Mitas E07 og Heidenau K60 vitner om at jeg ikke er førstemann over her
Sagbekken, her tar jeg en stopp og ser utover... jeg kom opp den veien vi ser på andre sia av dalen der...
Her må jeg også inspisere eggene mine...
Dæven... restene av egg, rettere sagt.
De er knust alle tre, og ligger i bunn av sidekofferten... sammen med geitosten fra igår.
Og åssen tror du geitost oppfører sammen med rå egg? Tro meg, det blir ei jævlig gjørme, klissete utav H......te.
Det er da man blir ekstra glad for å ha lært av de store oppdagerne der ute.
Wetvipes, babywipes... Never leave home without it.
Ved hjelp av 1,5 pakker wetvipes og en dorull, er sidekofferten igjen noenlunde presentabel.
Og jeg priser meg lykkelig for at egg og geitost låg på bunnen av kofferten.
Så... opp og avgårde. Rester av egg og geitost ligger nedi skråningen, og tørkepapir og wetvipes er forsvarlig tatt hånd om.
Videre på elendige veier, som jo egentlig er fantastiske veier på en liten hendig sykkel som GSAngela.
Kommer inn på TET sporet igjen, passerer ei hytte, som nok har tilhørt gruvedriften her oppe
Straks etter denne hytta, bikker veien nedover, og her er veien i praksis nesten borte.
Men nedover hjelper jo gravitasjonen litt, og igjen...jeg lærte noen triks i Portugal, som hjelper nedover her.
Til tross for at veien er som et bekkefar, går det greit å ta seg ned.
Hold jevn, og ikke for lav fart, se langt fram, og hold linja du har sett deg ut.
Nå varer ikke denne veistandarden så lenge, etterhvert dukker de opp fritidsboliger langs vegen, så underlaget blir jevnere og finere
Etter noen titalls kilometre på kryss og tvers, begynner veien å bli interessant igjen, den smyger seg fram langs åsryggene, og gir tidvis litt utsyn og fjellfølelse.
Egentlig skulle jeg nå fulgt et spor som passerer ei elv i østenden av Haustsjøen, men MyRA og BMW Navigatoren har visst andre tolkninger av dette sporet.
Passerer flere fundamenter til taubanemaster... jeeeezez de ma ha hatt lange taubaner oppi her....
Opp i åsryggene får man litt utsikt
En stund så skjønner jeg ikke helt hvor jeg er på vei, og som vanlig ender man da opp med å kjøre, gå eller seile i ring.
Ender opp på denne åsryggen igjen
Okay, inn på GPSen og setter neste punkt "Alvdal"
Og sånn blir det, 35 støvete kilometre seinere, parkerer jeg på torget i Alvdal, og rusler inn på Sparbutikken.
Litt nødvendig shopping... egg og sånn, og noen grillede kyllinglår.
Setter meg i skyggen og nyter is og cola.
Har tenkt å ta tidlig kveld idag, så jeg saler opp, og via grusveien der ved Jutulhogget, ankommer jeg Rendalen og Bergset.
GPSen finner en alternativ vei fra bygda og innover mot Fiskevollen, eller, iallefall til å begynne med. En real kyrasti, som uheldigvis går utenom bommen... men dette visste ikke jeg da, selvsagt.
Jeg leste meg til det etter jeg kom hjem
Bildet er tatt mens veien enda er ganske bra
Rendalsvidda er som alltid ellers et fredelig og vakkert område, jeg nyter kjøreturen innover med stort velbehag.
Vel framme ved Fiskevollen der, finner jeg fram en fin plass i knipse opp teltet.
En uttørket vanndam med myk, vannrett sand i bunn.
Når arbeidet er unnagjort, fyrer jeg opp GSAngela og putrer bort til plassen der de setter ut båter.
Tar meg et lynraskt og iskaldt bad (alt under 25 grader i vannet er iskaldt), men blir iallefall kvitt den klebrige følelsen man får etter en lang varm dag i kjøreutstyret.
Vel tilbake på campen, finner jeg fram kyllinglår, og koker litt pastaskruer, som sammen med litt tomatsaus blir det et retterlig smakfullt måltid
I Alvdal kjøpte jeg også to poser med rosenkål, og to kalde øl og to kalde cola, som jeg pakket inn i håndkle og dunjakka.
Rosenkål er geniale som kjøleelementer, de holder på kulden i "evigheter"
Så utover kvelden nyter jeg ettpar duggfriske, men Thermacell myggjageren jeg har investert penger i, virker ikke så godt på knott.
Jeg trekker inn i mitt budoir, som holder knottfaenskapet ute.
Men temperaturen holder seg i grenseland til "svettenivå" og natta blir tilbrakt med åpen sovepose....
Ved soloppgang er det nok, og siden det er kommet en liten bris, er knott og mygg forsvunnet.
Etter et besøk på toalettet nedi bakken (joda, det er fasiliteter her også... tilogmed en kran med rennende vann) blir det en lang og voksen frokost.
Så pakker man på sykkelen, og i 9tida er jeg klar for nye eventyr...
to be continued