Re: Kom til Onkel - Over skyene er himmelen alltid blå
Posted: 18 Nov 2018 21:50
Hjemme igjen. To uker på havet gikk fort. Mye venting, men når man venter ilag med kjekke folk, med felles interesser, flyr tida.
Siste dagen skulle det flyttes mengder med kabel som var kuttet opp i småbiter. Tunge greier når det er 300mm2 en-leder.
Så fredag var jeg skvær gåen
Lørdag gikk med til rekonvalenses, var uansett grått og trist i Omvikdalen, lave skyer og skumring hele dagen.
Sånn begynte søndagen også, med en liten spasertur i åsen etter frokost.
I tolv tida suste jeg mot Odda, og allerede ved Årsnes begynte det å sprekke opp
Innover fjorden er det fortsatt grått og inni Mauranger henger tåka like over hustakene.
Da..er det jeg får den lyse ideen.
Så jeg setter Folgefonntunnellen på "vent" og suser til høyre forbi Statkrafts bygninger, og oppover mot fjellet..
Herlig å la bakenden på sykkelen få "logre" litt oppover mot tregrensa, men før jeg kommer dit, kjører jeg inn i tåkehavet.
Her står et skilt med varsling om fare for ras og steinsprang.
Og for en gang skyld så stemte det... plutselig blei det bråstopp
Men jeg fikk lura meg rundt, og plutselig var jeg over tåka.
For en deilig følelse, jeg måtte bare ta endel bilder.
Jeg kom meg nesten helt opp til tunnellen, men her er veien helt oppspist av erosjon, etter det heftige og langvarige regnværet i høst.
Jeg kasta inn håndkleet og gjorde vendereis. Ofrer ikke sykkelen for 300 meter til..
For her er det STUPbratt utafor.
Etterhvert returnerer jeg nedover og inn til sol og blå himmel i Odda.
Gjør unna ettpar ærend, og fyller tanken.
Vurderer å kjøre tilbake via Åkrafjorden, men igjen får jeg et lyst øyeblikk.... ut igjen, gjennom Folgefonntunnellen.
Til høyre mot Jondal, og igjen vil jeg til fjells.
Fy fader så heldig jeg er som har så mye gøy å velge i.
Oppover mot Jukla står nå alle grinder åpne. Sauene er forlengst havna i får-i-kål grytene, og jeg ser ikke en levende sjel langs veien.
Og igjen.... beveger jeg meg opp over skyene.
Også her har det vært erosjon og steinsprang, men her er veien reparert
Litt oppi dalen der, begynner det plutselig å bli VEL mye diskolys i dashbordet.
4 grader ifølge temp måleren, men på asfalten er det plutselig såpeglatt. Så jeg tar det MEGET pent oppover, men jo høyere jeg kommer, jo varmere blir det. Faren er over når jeg setter hjula på grusen, da er det 7 grader varmt.
Videre oppover på grusveien tar jeg etterhvert igjen sola, og snakk om "fager kveldssol".
Novembersola har et magisk lys, som farger alt i kobber og bronsenyanser.
Jeg håper å få kjørt helt opp til Juklavassdammen, men igjen blir jeg stoppet av snø.
Men ett kjørebilde i det fantastiske lyset må jeg bare ha, så jeg rigger litt kamera, og ordner biffen.
Her oppe i høyden treffer jeg faktisk noen turgåere, og de lurer på om det ikke er kaldt å kjøre sykkel nå.
De får en innføring i moderne motorsykkel-accessoirer, og blir tydelig imponert av både håndtaksvarme og rumpekoker.
Og når jeg forteller om "gubbejakkens" fortreffelighet, blir de nesten målløse.. det lureste de har hørt om.
Men...At jeg kansje er den lureste motorsyklisten de har møtt, blir ikke nevnt med ett ord
Jaja.
Jeg finner meg en fin plass og nyter sola som jobber seg ubarmhjertig mot horisonten.
Lyset er ubeskrivelig, og jeg skulle ønske jeg hadde ett mer avansert kamera. Men...dere får klare dere med det jeg har.. Samsung Note 8.
Så ringer HausGestapo, og gjør meg oppmerksom på at lammelåret er klart om ca en time, og siden jeg foretrekker varmt lammelår framfor kald skulder, er det bare å sale opp.
Jeg tar det MEGET pent ned igjen, og nede ved fjorden henger tåka helt nedpå. Men, ved Ænes lettet det igjen, og kveldslyset ved Årsnes setter en ny foreløpig strek for sesongen
18 kjekke mil, den 18.nov....og kjøring helt opp i 1150moh.
Ja hva skal man si...??
Siste dagen skulle det flyttes mengder med kabel som var kuttet opp i småbiter. Tunge greier når det er 300mm2 en-leder.
Så fredag var jeg skvær gåen
Lørdag gikk med til rekonvalenses, var uansett grått og trist i Omvikdalen, lave skyer og skumring hele dagen.
Sånn begynte søndagen også, med en liten spasertur i åsen etter frokost.
I tolv tida suste jeg mot Odda, og allerede ved Årsnes begynte det å sprekke opp
Innover fjorden er det fortsatt grått og inni Mauranger henger tåka like over hustakene.
Da..er det jeg får den lyse ideen.
Så jeg setter Folgefonntunnellen på "vent" og suser til høyre forbi Statkrafts bygninger, og oppover mot fjellet..
Herlig å la bakenden på sykkelen få "logre" litt oppover mot tregrensa, men før jeg kommer dit, kjører jeg inn i tåkehavet.
Her står et skilt med varsling om fare for ras og steinsprang.
Og for en gang skyld så stemte det... plutselig blei det bråstopp
Men jeg fikk lura meg rundt, og plutselig var jeg over tåka.
For en deilig følelse, jeg måtte bare ta endel bilder.
Jeg kom meg nesten helt opp til tunnellen, men her er veien helt oppspist av erosjon, etter det heftige og langvarige regnværet i høst.
Jeg kasta inn håndkleet og gjorde vendereis. Ofrer ikke sykkelen for 300 meter til..
For her er det STUPbratt utafor.
Etterhvert returnerer jeg nedover og inn til sol og blå himmel i Odda.
Gjør unna ettpar ærend, og fyller tanken.
Vurderer å kjøre tilbake via Åkrafjorden, men igjen får jeg et lyst øyeblikk.... ut igjen, gjennom Folgefonntunnellen.
Til høyre mot Jondal, og igjen vil jeg til fjells.
Fy fader så heldig jeg er som har så mye gøy å velge i.
Oppover mot Jukla står nå alle grinder åpne. Sauene er forlengst havna i får-i-kål grytene, og jeg ser ikke en levende sjel langs veien.
Og igjen.... beveger jeg meg opp over skyene.
Også her har det vært erosjon og steinsprang, men her er veien reparert
Litt oppi dalen der, begynner det plutselig å bli VEL mye diskolys i dashbordet.
4 grader ifølge temp måleren, men på asfalten er det plutselig såpeglatt. Så jeg tar det MEGET pent oppover, men jo høyere jeg kommer, jo varmere blir det. Faren er over når jeg setter hjula på grusen, da er det 7 grader varmt.
Videre oppover på grusveien tar jeg etterhvert igjen sola, og snakk om "fager kveldssol".
Novembersola har et magisk lys, som farger alt i kobber og bronsenyanser.
Jeg håper å få kjørt helt opp til Juklavassdammen, men igjen blir jeg stoppet av snø.
Men ett kjørebilde i det fantastiske lyset må jeg bare ha, så jeg rigger litt kamera, og ordner biffen.
Her oppe i høyden treffer jeg faktisk noen turgåere, og de lurer på om det ikke er kaldt å kjøre sykkel nå.
De får en innføring i moderne motorsykkel-accessoirer, og blir tydelig imponert av både håndtaksvarme og rumpekoker.
Og når jeg forteller om "gubbejakkens" fortreffelighet, blir de nesten målløse.. det lureste de har hørt om.
Men...At jeg kansje er den lureste motorsyklisten de har møtt, blir ikke nevnt med ett ord
Jaja.
Jeg finner meg en fin plass og nyter sola som jobber seg ubarmhjertig mot horisonten.
Lyset er ubeskrivelig, og jeg skulle ønske jeg hadde ett mer avansert kamera. Men...dere får klare dere med det jeg har.. Samsung Note 8.
Så ringer HausGestapo, og gjør meg oppmerksom på at lammelåret er klart om ca en time, og siden jeg foretrekker varmt lammelår framfor kald skulder, er det bare å sale opp.
Jeg tar det MEGET pent ned igjen, og nede ved fjorden henger tåka helt nedpå. Men, ved Ænes lettet det igjen, og kveldslyset ved Årsnes setter en ny foreløpig strek for sesongen
18 kjekke mil, den 18.nov....og kjøring helt opp i 1150moh.
Ja hva skal man si...??
)
