Gårsdagen var en prøvelse, på flere områder. Her kommer den litt lange historien:
Etter en sommer med kjøretimer kom plutselig dagen da alt skulle settes på prøve og et sekunds uoppmerksomhet kunne føre til knuste drømmer - oppkjøring
Av en eller annen grunn synes jeg at det var en kjempegod ide å bestille oppkjøring på Mysen, for å få oppkjøring 2 uker tidligere, så oppkjøringen skulle koste meg glatte 6800kr - jeg hadde med andre ord ikke råd til å stryke. Vissheten om akkurat dette hang tungt på skuldrene mine da jeg kjørte (med kjørelæreren bakpå) nedover E6/E18 mot selveste Mysen. Etter noen mentale forberedelser (les: gå frem og tilbake uten mål og mening, tvinne tomler og kaldsvette) kom sensor til slutt ut. Opp på vekta (som påstår at jeg veier 100kg) og så rett på den daglige og tekniske kontrollen. Var rimelig stressa for den tekniske kontrollen, så var så vidt jeg turte å åpne øya og se at jeg hadde plukket...
...
...
...forgaffel! Dette kan jeg jo! Hadde nettopp vært borti en lekkasje i en simring (mer om det senere), så jeg var godt forberedt. Kjørte ut, og før jeg visste ordet av det var vi tilbake på trafikkstasjonen igjen. Etter ca. 2 minutters stillhet (uutholdelig!) begynte sensor å snakke: "Mjaa, skal vi se her. Det var jo...vi begynner med resultatet." På dette tidspunktet tok han frem pennen og krysset av i en eller annen rute. "...det blir jo bestått!" JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA! Tidenes deiligste følelse. Han kommenterte noe om at han syntes jeg svingte litt sent inn i noen høyresvinger, men at det ellers var fint.
På vei hjem fra Mysen var kjørelæreren min lei av å sitte bakpå, og siden jeg hadde fått lappen var det jo ikke noe vits med "kjøretime" hjem igjen, så da satt jeg bakpå mens jeg plutselig kjente på kroppen at jeg hadde sittet flere timer på sykkelsetet enn jeg var vant til. Litt stiv i rygg og kne, og sittemusklene var mørbanka, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile hele veien hjem (selv da jeg fikk tidenes bug-splat på visiret, med gul gugge som rant til alle kanter).
Vel "hjemme" i kjøregården på Bjerke spurte kjørelæreren min om jeg skulle rett hjem og sette meg på sykkelen min.
Jeg hadde ikke hatt så mye tid til å tenke over hvor miserabelt det var at jeg ikke kunne gjøre akkurat det, men plutselig falt skuffelsen over meg. Sykkelen min - en Ducati Monster 620 - hadde jeg sendt til Løvaas Motor på holmestrand for å fikse (ja, du gjettet riktig) lekkasje på forgaffelen. Denne skulle de fikse tirsdagen som var, men da fikk jeg en telefon fra dem hvor de sa at jeg burde skifte bremseskivene foran pga skeivhet. Det som var tyngst å svelge var ikke de 4000kr for nye bremseskiver (Ducati er dyrt), men at de måtte vente 1 uke på å få skivene tilsendt. Dette bildet var alt jeg satt igjen med:
Ole, kjørelæreren min, sa da til min store fornøyelse "Jammen da tar jo du bare og henter den sykkelen, også leverer du den igjen når de har fått skivene. Ække no problem å kjøre med de skivene, er bare litt irriterende, faktisk". I ekstase over alle mulighetene som åpnet seg kjørte jeg rett til Biltema og kjøpte en hjelm, før jeg heiv i meg litt sushi og la av gårde mot Holmestrand. Da jeg hadde kjørt forbi Drammen begynte det å dryppe litt på frontruta, og det ble faretruende mørkt i horisonten. Litt småstressa over at det kunne bli uvær på første kjøreturen min med Ducati'en og at jeg ikke hadde skikkelig utstyr til å kjøre i regnet.
Omsider fant jeg frem til Løvaas Motor, og fant den lille blå stående utenfor, som avtalt. Spent og med litt ærefrykt satte jeg meg på, og ble med en gang litt nervøs av kjørestillingen. Jeg hadde jo prøvesittet den før, men BMW'en jeg hadde kjørt på så mange timer tidligere den dagen var en god del mer oppreist i sittestillingen og med en liten vindskjerm som liksom skilte meg fra asfalten. På Ducatien var jeg mer foroverlent og at jeg knapt hadde noe annet i synsfeltet forover enn veien. På med tenningen, men sykkelen vil ikke starte. Samtidig blinker hele himmelen over meg, og kort etter kommer tidenes tordenbrøl. Perfekt, her sitter jeg med begynnende hodepine (værhode), men tordenstorm over meg. Husket plutselig at jeg hadde lest i Ducati-boka mi at startknappen kun funker 5-6 sekunder etter at tenningen er skrudd på, så jeg vrir nøkkelen av og på igjen, og monsteret våkner
Litt usikker på ny sykkel, tordenstorm og provisorisk regntøy, bestemmer jeg meg for å bare kjøre litt rundt i holmestrand for å bli venner med sykkelen, og heller ta bilen hjem igjen hvis det føles ukomfortabelt. I starten var det småekkelt, med et lunefullt råskinn mellom beina, som var langt mindre glad i lave turtall enn den snille BMW'en jeg hadde kjørt på kjøreskolen - det kjentes ut som om den var ivrig etter å komme opp i fart og kjøre av gårde. Jeg tok et par bremseprøver, og fant fort ut at bremsene var veldig mye hvassere enn jeg var vant til, men før jeg visste ordet av det lå jeg på E18 mot Oslo. De første milene var preget av tung nedbør og en blanding av adrenalinkick og høyspente nerver, men for hver kilometer økte selvsikkerheten og Monsteret viste seg å være uventet behagelig å kjøre på. Kjørestillingen var naturlig og avslappet og vindmotstanden mindre enn jeg fryktet.
Hjemturen testet meg på flere områder, med dårlig sikt, mye vann i veien (irriterende med biler som kutter inn rett foran deg og dekker deg i vannsprut), omkjøring etter Drammen med litt køsniking og landeveiskjøring i stummende mørke (trær på begge sider og ingen gatelys, fikk i hvert fall testet fjernlys). Da jeg var vel hjemme på Nordstrand, og følte meg trygg igjen, kom allikevel den største prøvelsen av alle.
Jeg hadde kjørt eksemplarisk hele veien fra Holmestrand, uten å være over fartsgrensen og uten et eneste krumspring. Da jeg lå i 50 på ekebergveien, snart hjemme, fikk jeg en moped foran meg som lå i 45. Jeg følte meg trygg, tenkte tilbake på dagene jeg hadde på en moped og bestemte meg for å kjøre forbi ham med god avstand, men gi på litt så han hørte meg komme. Skal ikke lyve, synes selvfølgelig det var litt tøft å legge meg over i andre fila for å gasse forbi den stakkars mopedisten, kanskje litt for tøft. Uansett, jeg sjekker speil/blindsone, blinker, legger meg over i motsatt kjørefelt for å gi mopedisten god plass og gir på litt på gassen. Plutselig, helt uten forvarsel, uten et blikk i speilet, uten en antydning til å vende på hodet, og selvfølgelig uten blinklys eller fartstilpasning svinger mopedisten rett til venstre for å kjøre av veien på andre siden, og kutter RETT foran meg. Jeg får meg en liten støkk og bremser, låser forhjulet, men refleksene er på plass så jeg slipper heldigvis bremsen med en gang før jeg bremser litt til og legger meg tilbake i fila mi.
Ja, jeg fikk en lærepenge, eller to. Det lønner seg ikke å tøffe seg, jeg kunne ha ligget litt lenger bak mopedisten. Aldri stol på andre trafikanter - SPESIELT ikke mopedister.
Nå er det en ny dag, og været ser ut til å lette. På tide å komme seg ut på veien igjen!
Godt å høre det gikk bra!
Klart, skal du gjøre alt på verksted kan det fort bli litt dyrere enn andre merker pga bare ett verksted som skrur her i landet 